Introduksjon til musikklivet i Norge på 1300-tallet

Det er ikke så mye vi kan vite sikkert om musikklivet i Norge på 1300-tallet. Det er noen få originale funn, med usikker rytmisk tolkning. I tillegg er det overførbarhet fra denne periodens litteratur, beskrivelser av underholdning i samtidige sagaer, instrumentfunn, billedmateriale og tradisjonsfunn med usikker grad av overførbarhet (f eks folkemusikk). Samtidig er den kunnskapen vi faktisk har svært egnet til levende formidling, særlig når man ser musikk og litteratur fra tiden rundt 1300 i sammenheng. I denne artikkelen vil jeg gjøre rede for de musikkstykkene vi har bevart fra norsk middelalder, overførbar kunnskap fra middelalderens underholdninslitteratur, relevante tekster fra lover og sagaer, samt noen tradisjonsfunn. Jeg har ikke spesielt god kjennskap til norske instrumentfunn fra middelalderen, billedmatereriale, eller kirkemusikk i Norge på 1300-tallet, og kommer derfor ikke til å gå inn på det. Fremstillingen vil først og fremst gi kunnskap om kulturlivet ved hoffet.

Originale funn – musikkstykker fra norsk middelalder
Nå har jeg nettopp sagt at jeg ikke skal gå inn på kirkemusikken fra norsk middelalder – likevel er det første stykket jeg vil gjøre oppmerksom på en Olavssekvens, Postquam calix Babylonis (Reiss: Musiken 57-58; Lov Herren XXX), fra ca 1250. Dette fordi sekvensen opprinnelig var en tekstering av verdslige danser, slik at melodiene kunne brukes i kirken. Notasjonen fra 11-1200-tallet gir nesten ingen informasjon om rytme, men i noen sekvenser er en tydelig danserytme bevart gjennom teksteringen. Postquam calix er en av disse, og er dermed gull verdt for praktiske musikanter. Den kan fremføres både med og uten vokal, og bør ha en solid dose slagverk og fele. Det er forresten ingenting «norsk» over denne melodien, den er born and bred i katolsk europeisk musikktradisjon.

Det andre stykket jeg vil trekke fram er Ex te lux oritur, bryllupssekvensen til Eirik Prestehater og Margrethe Alexandersdatter fra 1281. Her er det også mulig å gjøre en rytmisk tolkning utifra teksteringen, men tolkningen her er noe mere usikker enn for Postquam calix. De som ønsker noter kan henvende seg direkte til meg. Eventuelt kan man lære seg latin og gjøre sin egen rytmiske tolkning utifra originalkilden (jfr ”Tvo norrønne latinske kvæde med melodiar utgjevne fraa Codex Uppsalensis C 230” av Oluf Kolsrud og Georg Reiss, Kristiania 1913).
Andre originale funn fra middelalderen som har en indirekte tilknytning til Norge er Alfonso «el Sabio»s Cantigas de Santa Maria, ettersom en delegasjon fra hoffet hans losjerte i Tønsberg i 9 mnd i forbindelse med frieriet til prinsesse Kristina på midten av 1200-tallet, og sangene til Wizlaz II av Rügen, en sen utløper av Minnesangtradisjonen og dronning Euphemias bror. Disse nære forbindelsene sannsynliggjør at sangene deres ble fremført i Norge, men vi har selvfølgelig ingen beviser for det. Opplæring i musikk og diktning var imidlertid en ufravikelig del av de adeliges oppdragelse, og man skilte heller ikke så skarpt mellom musikk og diktning som man gjør nå. Det kommer tydelig frem i det neste jeg vil si noe om, nemlig overførbarhet fra litterære funn. De litterære tekstene er omarbeidee sangtekster, og det finnes sanger om de litterære tekstene etc.

Litterære funn, og sammenhengen mellom dem og funn i folkelig tradisjon
Strengleikar er en samling forholdsvis korte eventyr oversatt fra velsk for Håkon Håkonsson, ca 1230. Den franske kilden er metriske vers av den kvinnelige poeten Marie de France, såkaldte lais, diktet rundt 1150. Hennes kilde igjen er bretonske folkeviser oppfattet som gamle i hennes samtid. Noen av sangene nedtegnes i Bretagne av den franske folkeminneinnsamleren vicomte Hersart de la Villemarqué rundt år 1800, bl a Laustik (Nattergalen) og Lais des Amants. Eventyrene fra Strengleikar satte spor i norsk fortellertradisjon, og gjenfinnes i folkeeventyr som Askeladden og de sju hjelperne og Prinsessen på glassberget. Strengleikar var en del av Håkon Håkonssons europaorienterte kulturpolitikk, der han ville føre den norske eliten inn i europeisk hoffkultur gjennom oversettelser av populære verker, bl a Tristan og Isolde, Strengleikar og Karlamagnuskvadet. Det som er viktig å merke seg, er at den kulturelle aktiviteten ved det norske hoffet spredte seg både nedover i befolkningen og ut til de norske skattlandene, i mønsteret: prosaoversettelse fra hoffet etterfulgt av folkelige ballader, bevart på Island som rímur eller på Færøyene som kvaddans, eller i de øvrige nordiske land som folkeviser.

I det færøyske materialet finner vi Òluvu kvædi, Runsivals strid, og Karlamagnusar kvædi (Thurén 1908). Dette er gjenklanger av det norrøne Karlamagnusarkvædi, sannsynligvis oversatt fra gammelfransk under Håkon Håkonsson, ev Magnus Lagabøte. Av disse er Runsivals strid mest kjent i Norge, som folkevisen Rolandskvadet. Tristrams ok Isonds saga finner vi også gjenklanger av på Færøyene, men da med en nordisk Isolde som reiser til Frankland for å brenne og herje ettersom hennes elskede Tristan er død *kremt*. I fransk tradisjon har vi bl a Lai de Chevrefeuille, fra Italia har vi instrumentalstykket Lamento de Tristan.

Vi har også sanger om Håkon Håkonssons død, om da man brant Jomfru Margrethe i Bergen (også de fra Færøyene), og om Alf Erlingsson/ «Mindre Alf», en stormann fra Norge på 1300tallet. Han endte sine dager på Steyle oc Hjul, selvom han prøvde å redde seg unna ved å forsøke å overtale dronningen til å ligge med ham istedenfor å straffe ham – han var adelsmann og sjørøver, og mere mann enn noen annen hun skulle ha kjent, sa han. Visene om Alf er bevart både på Færøyene (Thurén 1908) og i Vedels «Hundrevisebok» fra 1591.

Håkon Håkonssons europeiseringspolitikk ble videreført av Dronning Eufemia, som fikk ytterligere populære verk oversatt til gammelsvensk, attpåtil i knittelvers: Ivan Løveridderen, Hertug Fredrik av Normandie, og Flores og Blancheflor. Fra Frankrike har vi bevart en sang hentet fra nettopp Flores og Blancheflor, utformet som en dialog mellom Flores og den onde, vanskapte vokteren av tårnet der Blancheflor sitter innesperret. Sangen heter Gaite de la Tor og gjør seg utmerket som musikalsk innslag i gjenfortelling av denne tårevåte fremstillingen av ung kjærlighet i middelalderen, den forbudte kjærligheten mellom en muslimsk prins og en kristen tjenestepike *sukk*!

Denne hofflitteraturen omhandler i bunn og grunn hvem som puler hvem når, og er slik sett en middelaldersk versjon av Paradise Hotel. Publikumsvennlig er det uansett, men det kan være litt vanskelig å finne historier som egner seg for barn. Da kan det være nyttig å supplere fra legendene om forskjellige helgener, men særlig om Jomfru Maria. I norrønne Marialegende fremstilles hun som en kvinnelig superhelt med flyvekappe, alltid klar til å banke opp djevler og slemme riddere, og sørge for at det går bra med de snille tilslutt.

Opplysninger om musikere fra andre skriftlige kilder
Tilsist vil jeg trekke fram en scene fra Sverres saga, der man for første gang møter utenlandske joungleurs, eller leikere, som de ble kjent som i Norge. Leikerne oppfattes her som konkurrenter til en islandsk skald, som de selvfølgelig taper for. Skalden blir belønnet og leikerne blir jagd. Men snart var leikere fra andre land mere hovedregelen enn unntaket (da Håkon Håkonssons saga ble skrevet, f eks, måtte Sturla Tordsson dikte inn vers om kongens bedrifter som en del av arbeidet med å skrive sagaen – skalden var ikke lenger levende underholdning). Derfor er det grunn til å tro at det ble brukt et standard internasjonalt repertoar i Norge, spilt av de samme menneskene som jobbet andre steder i Europa, og på de samme instrumentene, fra 1200 og fremover.

Det er også et avsnitt i Kongsspeilet som regulerer leikernes juridiske stilling:

«Så er det somme av huskarane til kongen som ikkje er bordfaste hjå han og berre sjeldan kjem til hirda. Dei får ingen ting av kongen anna berre vern og hjelp til å hevde sin rett mot anna folk, og likevel er dei kongsmenn. Kongen tek òg det same både i huskarsgilde og i tegngilde etter desse menn, om dei blir drepne, som etter dei bordfaste huskarane hjå han. Desse folk som blir kongsmenn, kan vere av allslags yrke; somme er bønder, nokre er kjøpmenn og somme er leikarar» (Hellevik 1965).

Det kan fortsatt være vanskelig å finne en fast heltidsstilling som musiker. Vi får trøste oss med at det ikke var stort bedre i middelalderen: Ingen faste jobber, men hvis du var god nok til å spille for kongen, ville folk tenke seg om før de tok livet av deg. Hvis de drepte deg måtte de nemlig betale en bot.

Join the discussion

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *