Vedtekter

Vedtekter for foreningen Kongshirden 1308- Akershus

Sist endret Februar 2021

§ 1. Foreningens navn

Foreningens navn er Kongshirden 1308 – Akershus 

§ 2. Formål

Kongshirden 1308 – Akershus, stiftet 20. Februar 1998, heretter benevnt som KH, er en ideell forening for levendegjøring av norsk høymiddelalder, med fokus på Håkon V Magnussons regjeringsperiode (1299-1319). KH har som formål å samle og formidle kunnskap om blant annet historie, håndverk, levesett, bekledning, våpen, utrustning og kamp.

§ 3. Organisasjonsform

Foreningen er en frittstående juridisk person med medlemmer, og er selveiende. At den er selveiende innebærer at ingen, verken medlemmer eller andre, har krav på foreningens formue eller eiendeler, eller er ansvarlig for gjeld eller andre forpliktelser. 

§ 4. Medlemskap

Foreningen er åpen for søknad for enkeltpersoner over 15 år, som ønsker å delta i foreningens virke. Forespørsel om medlemskap rettes skriftlig til foreningens styre. Barn av medlemmer blir ikke oppført i foreningens medlemsregister  før de eventuelt selv søker om medlemskap. 

Personer eller foreninger som ønsker å bidra til foreningen uten å aktivt delta i foreningens aktiviteter kan være støttemedlemmer. 

§ 5. Rettigheter og plikter knyttet til medlemskapet

Alle ordinære medlemmer har rett til å delta på årsmøte, har stemmerett og er valgbare til tillitsverv i foreningen. Støttemedlemmer har rett til å delta på årsmøte, men vil ikke ha stemmerett og er ikke valgbare til tillitsverv.  Medlemmer som skylder kontingent for mer enn ett år, har ikke stemmerett eller andre rettigheter, og styret kan stryke dem som medlem av foreningen.

Personer som melder seg inn i foreningen forventes å jobbe for å oppfylle foreningens krav til personlig utrustning, men foreningen gir anledning til å låne utrustning av andre medlemmer for deltakelse på arrangement i en periode etter innmelding. Personer som etter to års medlemskap ikke har anskaffet størsteparten av nødvendig personlig utstyr kan bli kontaktet av styret med anmodning om å vurdere om videre medlemskap i foreningen er ønsket. Det kan ikke forventes å få låne utstyr fra andre medlemmer for deltakelse på arrangement ut over en periode på to år.

Foreningen Kongshirden 1308 er en forening som ønsker å motvirke diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. Medlemmer som bidrar til grov hets, hatefulle ytringer eller diskriminering på grunnlag av de overnevnte vil etter vedtak i styret kunne miste alle rettigheter til medlemskap i foreningen. Dersom en slik hendelse av alvorlig karakter skjer på arrangement i regi av foreningen kan bortvises fra foreningens arrangement med umiddelbar virkning.

Medlemmene plikter å forholde seg til vedtak som er fattet av årsmøte.

§ 6. Årsmøte 

§6.1 Om organisering og innkalling

Årsmøtet, som holdes hvert år innen utgangen av februar måned, er foreningens høyeste myndighet. Normalt søkes det å arrangere et fysisk årsmøte, men møtet kan ved behov avholdes digitalt. Ved fysisk årsmøte kan deltakere som ikke har anledning til være til stede delta via egnet digital plattform. Årsmøtet innkalles av styret, direkte til medlemmene eller ved kunngjøring.

§6.2 Saker til årsmøtet

Saker til det ordinære årsmøtet må være styret i hende innen 15. januar. Innkalling

med sakliste og sakspapirer skal sendes ut til medlemmene innen 14 dager før årsmøtet. Årsmøtet kan ikke behandle saker som ikke er oppført på sakslisten, med mindre 3/4 av de fremmøtte krever det.

§6.3 Stemmegiving

Medlemmer som kan dokumentere betalt medlemsavgift for inneværende år har stemmerett ved årsmøtet. Støttemedlemskap gir ikke stemmerett.

Et stemmeberettiget medlem som er forhindret fra å møte på årsmøtet kan gi skriftlig fullmakt til et annet stemmeberettiget medlem. Et medlem kan kun føre én fullmakt.

Alle saker avgjøres ved alminnelig flertall dersom ikke annet er anført i vedtektene.Avstemningene foregår skriftlig dersom et av de tilstedeværende medlemmene krever det.

§ 7. Årsmøtets oppgaver

  1. Konstituering med valg av referent, møteleder, tellekorps, to personer til å signere protokoll.
  2. Godkjenning av innkalling og sakliste
  3. Årsmelding
  4. Årsregnskap og revisjonsberetning
  5. Fastsettelse av medlemskontingent
  6. Eventuelle endringer av vedtektene
  7. Valg av styre, revisor og valgkomité
  8. Andre saker meldt inn

§ 8 Ekstraordinære årsmøter 

Ekstraordinære årsmøter blir avholdt når styret bestemmer det, eller minst 1/3 av medlemmene krever det. Innkalling skjer på samme måte som for ordinære årsmøter, med minst 14 dagers varsel.

§ 9 Styret 

Foreningen har et styre på leder og 4 medlemmer som velges av årsmøtet. Leder velges særskilt for to år med absolutt flertall. 4 styremedlemmer velges med alminnelig flertall for to år av gangen, slik at to velges hvert år.Styret konstituerer seg selv hvert år. Funksjonene som sekretær og kasserer skal ivaretas. Sekretæren er leders stedfortreder.

Styret er høyeste myndighet mellom årsmøtene. Styret skal holde møte når styreleder eller et flertall av styremedlemmene forlanger det. Styret skal

  • Iverksette årsmøtebestemmelser 
  • Oppnevne eventuelle komiteer, utvalg eller personer som skal gjøre spesielle oppgaver, og utarbeide instruks for disse 
  • Administrere og føre nødvendig kontroll med foreningens økonomi i henhold til gjeldende instrukser og bestemmelser 
  • Representere foreningen utad 

Styret er beslutningsdyktig med minst 3 av styrets medlemmer til stede. Ved

stemmelikhet har leder dobbeltstemme. Det føres referat fra styrets møter. I saker av

stor betydning for foreningen, herunder avgjørelser som involverer mer enn 1/3 av

KHs likvide midler, skal styret straks orientere medlemmene. Ingen har anledning til å representere KH uten styrets samtykke.

§ 10 Signaturrett

Styret har tildelt signaturrett til leder og kasserer hver for seg.

§ 11 Retningslinjer

Styret og/eller medlemmer utnevnt av styret, har ansvaret for å utarbeide og håndheve retningslinjer for foreningens virke.

Retningslinjene skal regulere

  • Krav til medlemmenes drakt og all øvrig utrustning.
  • Våpenbruk
  • Forhold knyttet til arrangementer. Herunder arrangementsansvarlige medlemmer, og deltagende medlemmers rettigheter og plikter knyttet til arrangementer i foreningens regi.
  • Deltakelse av mindreårige på arrangementer som krever at de er i følge med voksne, inkludert medlemmers barn og andre.

Ytterligere retningslinjer utarbeides ved behov. Ved endringer av retningslinjene skal styret snarest orientere medlemmene.

§ 12 Vedtektsendring

Endringer av disse vedtektene kan bare gjøres på ordinært eller ekstraordinært årsmøte etter å ha vært på sakslisten, og det kreves 2/3 flertall av de avgitte stemmene.

§ 13 Oppløsning 

Vedtak om oppløsning KH må fattes med minst ¾ flertall av to på hverandre

følgende årsmøter med minst 3 og maksimalt 6 måneders mellomrom. Ved oppløsning vil foreningens formue tilfalle en ideell organisasjon som årsmøtet bestemmer. Ingen medlemmer har krav på foreningens midler eller andel av disse.

Artikler

Middelalderens mennesker har etterlatt relativt mange gjenstander som har med spill å gjøre. Terninger, sjakkbrikker og møllebrett risset inn i bunnen av tønner gir oss en antydning om hvordan man hygget seg i gamle dager. Her vil vi gi et eksempel på ett spill som var veldig populært da og forklare hvordan man spiller. Spillet heter Hazard og er et terningsspill og er nevnt blant annet av Geoffrey Chaucer og som seinere ga upphav til det som på engelsk kalles «craps», som den dag idag spilles på casino. Teksten er publisert med tillatelse av Egil Aslak Aursand Hagerup som skrev den en gang i en fjern fortid.

Hazard for Dummies

Det går an å spille Hazard med bare to personer, men man børe være minst fire, og gjerne flere!

Videre trenger man småpenger og to vanlige terninger. Har du tilgang på seks terninger bruker du heller det, så blir det mye enklere å holde oversikt over hvilke tall som er kastet. Jeg vil ta utgangspunkt i at man bruker seks terninger i denne guiden, og omtaler hvert av de tre terningeparene som et terningesett.

Nå velger du en person som skal starte som kaster. Hvem som begynner er ikke så nøye, for man bytter på dette jevnlig. Det er slik at den som er Kaster spiller mot alle de andre, og med mange spillere vil derfor kasterens fortjeneste kunne være enorm. Det samme gjelder imidlertid også utgiftene…

Så begynner man å spille! Før selve terningene kastes, må alle som vil spille mot Kasteren satse et lite grunnbeløp. For eksempel en krone. I praksis vedder de da på at Kasteren kommer til å tape, og man vedder da som oftest lite siden oddsen på dette tidspunktet er 50/50. Om man ønsker kan man godt satse mer, men det er helt opp til Kasteren hvilke veddemål han vil ta i mot. Hvis han ønsker kan han velge å ikke vedde med noen, og da går turen videre mot venstre.

For hvert enkelt veddemål som Kasteren velger å akseptere, legger han samme sum ved siden av det satsede beløpet. For å bekrefte at et veddemål er inngått, kakker han ved hver enkelt av disse, og har med ett eliminert én av grunnene til å trekke blankt (Hva? Nei, jeg har da slettes ikke veddet noe! Kaller du meg en løgner!?). Når det ikke er flere veddemål som Kasteren vil godkjenne, kaster Kasteren det første terningsettet for å fastsette Kardinaltallet. Virker det omstendelig og forvirrende? Ta det med ro. Det jeg har beskrevet så langt tar vanligvis bare noen sekunder i spill, og i tillegg til Kardinaltallet er det bare ett annet tall du trenger å huske navnet på, og det heter Sjanse. Heng med!

Kardinaltallet må være et tall mellom 5 og 9.

På dette første terningsettet kan ingen vinne eller tape noe. Kasteren fortsetter bare å kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har etablert et Kardinaltall (omtales som «kardinal»), kan han kaste det andre terningsettet. Dette andre kastet skal fastsette Sjansetallet.

Sjansetallet (omtales som «sjanse») må være et tall mellom 4 og 10.
Også her må kasteren kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har fått en Kardinal og en Sjanse, bruker han det tredje terningsettet, og kaster dette til han får en av de to tallene.

Hvis han får Kardinaltallet først, taper han, og men får han Sjansetallet vinner han.

Så langt er det vel ganske greit? Kasteren kaster to tall, og om han vinner eller taper kommer an på hvilket han kaster først, sant? Vel – det er litt mer, og det er også forklaringen på hvorfor det andre kastet heter Sjanse:

Du husker når man hadde funnet et Kardinaltall, og kastet for å finne Sjansetallet? Vel, det jeg ikke fortalte var at runden kunne avgjøres allerede der. Selv om man som oftest går videre til det tredje terningsettet, hender det at ting blir avgjort når man kaster for å få et Sjansetall.

Dette er avhengig av en rekke unntak, og kommer an på hvilket tall som er Kardinaltall. Det er her de aller fleste gir opp å skjønne Hazard, men jeg skal prøve å gjøre det forståelig:

Kardinaltallet var det første godkjente kastet, og Sjansetallet er det andre. Når kasteren skal sette Sjansetallet må han kaste et tall mellom 4 og 10. Den er jo grei. Men: Mens han kaster for å få et godkjent Sjansetall, kan han både vinne og tape umiddelbart hvis han skulle kaste bestemte tall. Disse er imidlertid unntak, og normalt får han et Sjansetall, og man fortsetter videre med det tredje terningsettet som tidligere beskrevet.

Listen som følger er det ikke nødvendig å huske, for det er alltids noen som kan det. Det vil ihvertfall alltids være noen som hevder å huske det. Det viktigste er at man skjønner prinsippet.

SJANSEKAST-UNNTAK:
________________________________________________________________
Hvis Kasteren kaster og får Kardinaltallet vinner han umiddelbart.

Hvis Kasteren kaster 2 eller 3 taper han umiddelbart.

Hvis Kardinaltallet var: 7, vil kasteren vinne hvis han får 11 mens han kaster for å finne Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 6 eller 8, vil kasteren vinne hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.

Hvis Kardinaltallet var: 5, 6, 8 eller 9, vil kasteren tape hvis han får 11 mens han kaster for å få Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 5, 7, eller 9 vil kasteren tape hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.
_________________________________________________________________

Ja, det er vanskelig. Men når du får prøve det i praksis lærer du det raskt. Det vanskelige er bare å huske alle unntakene, men så lenge noen har en lapp hvor de er notert, er det kjempeenkelt.

Dette var den helt grunnleggende spill-delen. Resten er i grunn detaljer, men de gir mer liv i spillet. Dette handler om hvordan selve veddingen foregår:

Som jeg nevnte innledningsvis vedder man gjerne en krone for å være med fra starten av. Når man inngår dette veddemålet vet man ingenting om hvordan det kommer til å gå videre, ettersom ingen terninger er kastet. Allikevel ønsker kanskje noen dristige sjeler å gå høyt ut fra starten av allikevel, og da er det fint for Kasteren å selv kunne bestemme hvor mye risiko han ønsker å utsette seg for (Hvis Halvor er Kaster og har ti kroner igjen, vil han sannsynligvis avslå Fredriks 20-kroning (med mindre han er villig til å sette lua si på spill)).

Underveis i kastinga kan man når som helst opprette nye veddemål eller øke de man allerede har. Hvis oddsen øker betraktelig kan det hende at en av partene ønsker å øke innsatsen. Det skjer kun hvis den andre er interessert – uavhengig om man er Kaster eller ikke. Er oddsen i den enes favør kan godt den andre kreve at han bare øker innsatsen halvparten så mye som den andre. Dette er helt og holdent opp til de enkelte – men den som blir forespurt om å øke innsatsen skal legge samme sum på bordet, og kakke for å bekrefte at veddemålet er inngått. Det er også strengt forbudt å trekke et veddemål som er bekreftet ved kakking.

Det er også slik at spillerne kan vedde seg i mellom. Dette kan gjøres under hele runden, så lenge terningene ikke er i bevegelse. I disse veddemålene vedder man også på at Kasteren kommer til å tape eller vinne, men kasteren er ikke med på disse veddemålene. Spillere som ikke har veddet med Kasteren direkte også være med her. Med slike veddemål kan man modifisere pengesummen man risikerer å tape. Jeg forklarer dette nærmere i eksemplet.

Noe som er viktig når man spiller Hazard er flaks. Siden denne ikke alltid her helt konsekvent kan det være greit å vite litt om odds. Som tommelfinger-regel kan man si at oddsen for å få 7 er størst, og jo lenger unna 7 du kommer, jo dårligere odds. Oddsen på Sjansekastet er litt mer avansert, men totalt sett er det i teorien nesten 50/50 prosent sjanse for å vinne hvis man er med fra starten av. Men underveis endrer både odds og innsats seg, og det er da Hazards virkelig blir spennende.

EKSEMPEL:
La oss si at vi er i Odense, og at jeg, Halvor, Arne og Fredrik sitter rundt et dunkelt belyst bord og spiller Hazard med Arnes antikke terninger. Rent hypotetisk.

Fredrik er Kaster. Halvor og Arne satser hver sin Skandinaviske krone, og Fredrik kakker ved myntene for å godkjenne veddemålene. Jeg prøver meg med en Svensk 50-øre, men Fredrik vil ikke spille om så lite. Jeg legger på en norsk 50-øre til, og Fredrik kakker ved myntene med Ølkruset sitt.

Deretter kaster han de to første terningene (Kardinal). Først får han 10, men dette er for høyt. På andre forsøk får han 6, og vi lar de to terningene ligge. Arne velger å utvide veddemålet sitt til to kroner, og Fredrik legger på to kroner og kakker. Ingen tør å vedde mer enda, så Fredrik kaster igjen. Han kan nå vinne på 6 og 12, men vil tape om han kaster 2, 3 eller 11.
Terningene ruller, og han får… 6!
Siden både Kardinal og Sjanse ble det samme vinner han, og håver inn min og Halvors krone, samt Arnes to.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik legger ut samme sum, kakker, kaster og Kardinalen blir 8. Nå vil Fredrik vinne på 8 og 12, og tape på 2, 3 og 11. Oddsen er nå den samme, men brent av forrige runde tør jeg ikke satse like friskt. Derimot vedder jeg 1 krone på at han kommer til å vinne. Halvor vedder 1 krone i mot, og jeg kakker. Da har vi et veddemål uten at kasteren er med, og jeg har i praksis sikret meg at jeg både taper og tjener en krone uansett hva som skjer. Jeg går altså i null, mens Halvor enten taper eller tjener to kroner.
Terningene ruller, og han får… 11!

Jeg gikk i null, og Halvor jubler mens Fredrik fortviler.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik kakker, kaster og Kardinalen blir 7. Mens han kaster for å sette et Sjansetall vil han vinne på 7 og 11, og tape på 2, 3 og 12. Siden 7 er det som er lettest å få, tør ingen utvide veddemålet med Kasteren. Derimot vedder jeg 2 kroner på at han kommer til å vinne. Nå kommer Are, og er villig til å vedde 1,50 mot. Are har ikke satset noe med Kasteren, men kan alikevel spille mot både meg, Arne og Halvor. Jeg kakker, og vil nå tjene 50 øre hvis Kasteren (Fredrik) vinner, og tape 1 krone hvis han taper.
Terningene ruller, og han får… 4!

4? Ingen av unntakene slo inn, og 4 vi har dermed satt et Sjansetall. Nå vil Kasteren vinne hvis han kaster Sjanse, men taper hvis han kaster Kardinal først. Arne vedder 4 kroner på at kasteren taper, mens Halvor vedder 2 kroner mot. Arne godkjenner det, for oddsen er helt klart på hans side.

Nytt kast: Terningene ruller, og han får… 8!

8? Pokker…

Fredrik rister terningene, og Arne og Are heier på 7, mens jeg og Halvor heier på 4.

6…
3…
12… Heingen blir høyere, og ølkrusene fylles opp igjen.
5…
7! Nei, det var bare prikkene som var utydelige: 8…
9…
4! *Alle lenger seg fram for å se om de så riktig*
4!!! Jubel og forvilelse blandes, og rikdom og konkurs er et faktum.

Til sist, noen tips:

– Ikke spill med større enheter enn 5-kroner ­ da kan man fort tape mye penger, og det er ikke gøy. Vanlige satsebeløp bør ligge mellom 50 øre og 2 kroner.

– Man trenger strengt tatt bare ett par terninger, men med tre par slipper man å huske hva som ble kastet tidligere.

– Hvis man vil ha en fast regel på bytte av kaster, er det korrekte at turen går videre til venstre når kasteren taper.

For de som kan Hazard, men ikke husker tallene, har jeg laget en huskelapp som jeg la her:

For elitespillerne som vil vite hvilke odds de forskjellige kastene har, har jeg funnet og lagt ut denne listen:

Send gjerne kommentarer – jeg blir like glad for både ros og kritikk. (egilaslak at gmail punktum com).

NOTA BENE: Pengespill er forbudt. Vi tar derfor ikke på oss ansvaret for at folk spiller hazard – dette er bare en presentasjon av reglene.

Klær og moteVåpen og utrustning

Retningslinjer for drakt, hærbunad og øvrig utrustning i foreningen Kongshirden 1308 – Akershus

Vedtatt våren 2005, revidert 23. august 2021

Alt som benyttes åpenlyst skal ha forankring i middelaldersk forbilde. Krav nedfelt i draktkompendier for mann og kvinne skal etter beste evne etterfølges til enhver tid. Eventuelle lettelser i antrekk skal ikke forringe den historiske troverdigheten foreningen tilstreber.

Helhetsinntrykket gitt av det enkelte medlem og dermed hele foreningen under arrangementer er av største viktighet når det gjelder historisk troverdighet. Det skal ikke benyttes tekstil og materialer som ikke forekom innen vår periode i middelalderen. Lin, ull, silke, bomull, pels, samt skinn var tilgjengelig, av varierende kvalitet og med varierende vev.

Materialene benyttet i drakten skal harmonere med hverandre i forhold til hvilket sosialt nivå du fremstiller. Unngå kotkarlsfremstillinger (lutfattige bønder). Medlemmene i hirden var det norske aristokratiet.

I forkant av enhver sommersesong og vintersesong avholdes det drakt- og utrustningsmønstring samt våpenting, hvor samtlige medlemmers drakt, utrustning og hærbunad undersøkes og vurderes etter gjeldende kompendier. All underkjent drakt eller utrustning skal forbedres etter pålegg før det kan benyttes i arrangementsøyemed.

DRAKT
Kvinner skal ha:
Sko
Hodelin, hårnett eller annet hodeplagg.
Underkjole.
Kjole.
Hoser, fortrinnsvis korte av typen knehoser.
Menn skal ha:
Sko
Hatt eller kveiv, gjerne begge deler.
Underskjorte.
Brók.
Kjortel.
Hoser.
Belte
Barn:
Barn skal kles i middelalderske plagg, dog er det naturlig at klærne er av forholdsvis enklere snitt. Det forventes at klærne forbedres med barnets alder. Ved tilstrekkelig alder regnes barnet for ordinært medlem i forstand av ansvar, rettigheter og plikter.

Anbefales:
Undertøysskift, dvs. ekstra underkjole for kvinner, og ekstra brók og underskjorte for menn
Hoser burde alle ha flere par av.
Hette.
Surcotte eller annen ytre bekledning. Kappe er også fordelaktig.
Beltekniv med slire. Kan fungere som spisekniv ved måltider.
Kvinner kan ha belte.
Brókpung og/eller belteveske.

ØVRIG UTRUSTNING:
Troverdig spiseutstyr: bolle/tallerken, drikkekrus og skje.
Kister, kurver og tekstilposer eller lignende beholdere til å gjemme unna moderne bekvemmeligheter og gjenstander fra leiren.
Soverull og tepper. En enkel sydd pose du kan fylle f. eks med halm, og tepper du kan ha over deg. Dette er særlig nødvendig når teltet er åpent for publikum.
Det er ikke anledning til å gå med pilegrimsmerker fra et område eller en by du ikke har vært i selv.

HÆRBUNAD
For strid- og kampshowdeltagere.

Dog er selv de laveste krav her svært omfattende. Samtidig var det slik at den norske konges samlede hærstyrke i stor grad bestod av leidangen, altså tvangsutkalte almuesfolk med lavere krav til utrustning. Derfor tillates inntil videre også utrustning etter Landslovens (1274) påbud.

Laveste krav for de håndgangne menn etter Hirdskråen er for de av gjeste- eller kjertesveinsrang. Kravene er som følger:
Stålhue
Sterk våpentrøye
Skjold
Sverd
Spyd (eller øvrig stakevåpen).
I tillegg ønsker vi at alle etterhvert har håndbue med to tylvter piler (24 stk), men dette er inget krav.

Landslovens påbud er som følger (delt i tre katergorier):
rødt skjold (med jernbeslått rand på begge sider)
spyd
sverd eller øks
skjold
stålhue
alle folkevåpen (spyd, samt sverd eller øks)
skjold
stålhue
panser eller brynje
alle folkevåpen (spyd, samt sverd eller øks)

KVINNER OG KAMP:
Som stridende på slagfeltet reenacter vi mannlig kodede personer.

Artikler

Levendegjøring av historie
Av Vegard Vike

Fortiden kan karikeres og manipuleres. Når man levendegjør historien blir det lett til at man romantiserer den, for egen glede og andres underholdning. Men levendegjøring er ideelt sett så mye mer.
Historien og middelalderen har foregått her vi fysisk befinner oss. Alikevel fremstår middelaldersamfunnet som både eksotisk og fremmed. Det er mye vi ikke vet om perioden av middelalder vi har valgt oss ut for Kongshirden 1308 – Akershus (årene 1299-1319). Samtidig er det utrolig spennende hvor mye man faktisk kan greie å finne ut ved å gjør en skikkelig innsats med å saumfare kilder, drive egen forskning og eksperimentere. Arbeidet med levendegjøringen gir en bedre forståelse for mange sider av fortiden vår. Truede kulturtradisjoner blir aktualisert og gamle håndverkstradisjoner blir gjennoppdaget.

Man kan bedrive levendegjøringen og gjenskapelsen som personlig underholdning, men i prosessen utvikles utstyr og evner til å formidle historien også til andre. Arbeidet med å fysisk gjenskape det de omgav seg med gir rikelig med muligheter til å utvikle ferdigheter innen håndverk og annen virksomhet. Levendegjøring av historie krever arbeidsinnsats og engasjement, men gir også mye tilbake. Med varierte aktiviteter som kamp, håndverk, matlaging, leirliv, fordypning i kildene og eksperimentell utprøving er det lærerikt og stimulerende.

Living history og reenactment
Levendegjøring av historie har vokst sterkt fram internasjonalt som folkehobby, livsstil og turistattraksjon siden 1970-tallet. Det finnes mange ulike nivåer av seriøsitet der ute, og ikke alle har samme motivasjon. Vikingtid er populært i Skandinavia, borgerkrigstiden i Amerika. I England er mange tidsperioder svært populære, blant annet rosekrigen på 1400-tallet. I Frankrike napoleonstid, samuraiperioden i Japan også videre. Dette er bare noen av de mange settingene som finnes. De engelske begrepene «Living history» og «reenactment» flyter ofte sammen, men betyr egentlig litt forskjellige ting.

Reenactment betyr gjenskapelse av et historisk slag eller hendelse. Det finnes dype historiske røtter for gjenopplevelse av slag. Allerede romerne gjorde det ved såkalte naumachia teaterspill. Prestisjefylte sjøslag gjenskapt i et vannfylte colosseum med gladiatorer som aktører. Gladiatorene risikerte livet. Like farlig er det ikke for dagens reenactere, men de mest populære reenactmentslagene, de med 17-1800-talls setting, kan tiltrekke seg like mange deltagere idag som det faktisk var ved slaget som gjenskapes. Marengo i Nord-Italia år 1800 er et slikt slag som allerede få år etter ble gjennopplevd som reenactmentslag. I dag deltar folk fra hele Europa i dette slaget, også fra Norge. «Civil war»slaget i Gettysburg, Pennsylvania, USA er det største i verden med omtrent 20 000 deltagere og flere titusener av tilskuere.

Living history som fenomen er bredere anlagt enn reenactment. Kamp og slag kan være en del av historisk levendegjøring, men mer fredelige sysler fra historien er også vektlagt. Blant de mer seriøse grupperingene er det valgt ut en snevert avgrenset periode i tid og rom for å sikre en konkret og eksakt gjengivelse, og unngå et utflytende sammensurium i kildebruk og portreteringer. Noen har et fokusert og avgrenset interessefelt, som for eksempel bueskytting, andre prøver å favne flere aktiviteter. Drakt, matlaging, boforhold, gårdsdrift, legekunskap, håndverk, ulike kunstformer, våpen og kamp er noen av områdene som kan berøres. Historisk drakt, historisk mat og portable boforhold i form av tidsriktige telt pleier å være viktig for de fleste.

Den sosial settingen som leirlivet skaper er viktig, og er for endel en egen livstil om sommeren. Familier med barn skaffer seg eget familietelt og har dette som en alternativ ferieform.

Ridderromantikk
Englands kong Edward I og hans sønnesøn Edward III arrangerte på 12-1300-tallet turneringer som skulle illudere kamp mellom «Riddere av det runde bord» med Edward selv som kong Arthur. I 1839 arrangerte Lord Archibald Eglinton en storslått reenactmentturnering ved Eglinton Castle, som dessverre regnet bort.
I 1899 ble Akershusfestlighetene arrangert for første gang. En komité hadde siden 1896 jobbet med å samle inn penger til restaureringen av Akershus slott. Akershusfestligheten var et virkemiddel i dette arbeidet, og ble et stort arrangement med hovedvekt på middelalder. En plakat laget for festlighetene av Andreas Bloch kan sees til venstre. Ved festlighetene ble det arrangert historisk opptog og ridderturneringer i tillegg til skuespill, revy, kino, vin- og ølstue, lotteri og marked.

Opptoget gjorde tydeligvis inntrykk:
«Aldrig har Kristiania været vidne til et opptog, som det der i dag red inn på Fæstningspladsen … da kong Haakon og hans straalende følge i sit historiske kostume holdt inntog paa pladsen hvor faner og standarter … viftet i vinden.»

I Aftenposten 27. juli 1899 kan man lese om forberedelsene:
«Forberedelsene til de storartede festligheter, som vil begynde den 18de September, drives nu med stor kraft, og man har særlig travelt med at udstyre alle medvirkende damer og herrer i dragter fra begyndelsen af det 14de århundrede. Ved aabningshøytideligheden, som skal forestille ridderspill, der af Kong Haakon Magnusson den 5te gives til ære for sin datter Ingeborgs bryllup med den svenske Hertug Erik, vil der blive utfoldet megen prakt, og fyrstelige personer, riddere, væbnere og hoffdamer vil bidrage til at skabe historisk illusjon og liv.
Kong Haakon kommer til at optræde i vaabenkjole af violet fløil med guldbroderier, med kongekaabe og krone på hovedet, mens hans værdige ganger forsynes med hodeprydelse, et slags trekantet skjold med den norske løve i rødt felt, hvor kanten er besat med hvide fjærduske.
Dronningen vil bære en glimrende kjole av guldbrokade og kaabe av rød fløil foret med hermelin. Hendes hest har på hovedet en lignede prydelse som Kongens, forsynet med det norske og skotske vaaben, da Skotland var Dronningens hjemland.
Kongens livgarde, bestående av 20 mand, vil møde i læderfollerter, benskinner og mæktige hjelmhatte på hovedet, med svære runde skjold på armen.»

Akershusfestlighetene kan man si var 600-års jubileet for byggingen av Akershus festning. Borgen ble påbegynt i 1299 med kong Håkon V Magnusson som byggherre. Hundre år senere, i 1999 ble stafettpinnen tatt opp igjen når festningen fikk sitt 700-årsjubileum. Jubileet ble feiret med et rikt program av aktiviteter året igjennom, og speilet delvis arrangementet som hadde foregått 100 år tidligere. Kongshirden 1308-Akershus hadde spiren til mye av sin identitet det året, men da foreløpig under navnet Kjertesveinene.

Romantiserende nasjonalfølelse
Ved nasjonsdannelse og oppbyging av nasjonalfølelse har det vært spilt på forestillinger om fordums storhetstid og benyttet elementer av reenactment som symbolske virkemiddel. Disse strømningene kan ofte sees på som sjarmerende, men det har også tippet over i stygge avskygninger av maktstrukturene. Nazistene leflet med både romersk og germansk/norrøn fortid, gjerne blandet inn med arisk opphøyethet og okkultisme. Det romerske imperiets makt har også vært forbilde for blant annet USA når de valgte ørnen til nasjonalt symbol, benyttet betegnelser som senate og republic, og bygde romerskinspirerte maktbygg i blant annet Washington DC. I Skandinavia og Norge bidro 1800-tallets oppkonstruering av en mytisk vikingtid til den nasjonale selvfølelsen. Man kan også velge å se det å gå i bunad som en slags nasjonalromantisk reenactment.

Moderne reenactment
Mer om utviklingen av moderne reenactment i England.
Kritiske vurderinger om autensitetstandarder i reenactment.

Referanser
Reenactment definisjon: http://en.wikipedia.org/wiki/Reenactment
Eglinton Tournament:
http://www.ayrshirehistory.org.uk/Shorts/localhero.htm
http://www.vam.ac.uk/collections/british_galls/audio_tales/eglinton_tourn/
http://www.georgeglazer.com/archives/prints/genre/eglingtonjoust.html

Stephan Tsudi-Madsen og Harald Moberg. «Akershus vårt riksklenodium 700 år», Aschehoug, 1999. (Beskriver Akershusfestlighetene s85-88)

ArtiklerVåpen og utrustning

– norrøne våpen gjennom en språkforskers øyne

(Ved medlem Anders Helseth, først publisert i 2001, se også via Wayback Machine)

I 1914 skrev etymologen Hjalmar Falk avhandlingen ”Altnordische Waffenkunde”. Temaet var våpen i norrøn litteratur; typer, bruk, navn og symbolikk. For de som er interessert i dette i dag er boka nærmest uvurderlig da Falk gikk i gjennom store mengder kildemateriale. Boka er skrevet på tysk, med store mengder sitater på norrønt. Denne blandingen kan være tung å svelge, derfor har undertegnede skrevet et slags oversatt referat for å gjøre verket lettere tilgjengelig. På grunn av at boka er en oppramsing av detaljer med små slutninger innimellom har min fordøyde versjon blitt det samme, med vekt på det jeg syntes var mest interressant.

Falks kilder begynner i tid med de tidligste heltediktene, bl.a Beowulf, som trolig stammer fra 5-600-tallet. Senere kilder er de velkjente ætte- og kongesagaene. De fleste av disse er skrevet ned på 1200-tallet, selv om de tar for seg begivenheter fra tidligere tider. Han har også gått igjennom de sagaene som tar for seg mer samtidige begivenheter (Sverres saga f.eks), landslover og bylover, testamenter og forordninger helt opp til slutten av 1300-tallet.

Det skjedde selvfølgelig store endringer i våpenutstyret i løpet av denne lange perioden. Dette slår ofte ut ved at sagahelter fra 800-tallet utstyres med våpen fra 1200-tallet. Noen ganger peker Falk på slike tydelige anakronismer i tekstene, andre ganger virker det som om han ikke er klar over sagaforfatterenes manglende historieforståelse, og det kan være litt vanskelig å forholde seg til. Det samme problemet gjelder Falks forhold til de mer fantasifulle sagaene. Det tydeligste eksemplet er Saxo Grammaticus danmarkshistorie, hvor helter kan fly og piler returnerer til sin eier. Noen ganger er han svært kritisk til slike tekster, andre ganger svelger han vanvittige skrøner med søkke og snøre.

Der salige Falks slutninger kommer for mye på tvers av mine beskjedne kunnskaper om arkeologi, smiing eller praktisk våpenbruk har jeg tillatt meg å komme med noen kommentarer. Dette gjelder også der jeg følte at noen ekstra opplysninger var på sin plass. Disse kommentarene er markert med klammer < >, mens sitater er skrevet i kursiv.

Sverd

Sverd omtales med mange typebetegnelser i litteraturen; Sverd, sax, mækir og skolm. Sverd er en generell betegnelse og er det mest brukte ordet. Sax og mækir omtales i både én- og toeggede versjoner. Skolm brukes bare av overnaturlige skikkelser, og er trolig et mytisk våpen. Eneggede våpen beskrives sjeldnere som dekorerte enn toeggede varianter. Tidlige saxer har ofte grep av tre, eller kun en liten knapp.

[Bilde]

Sverd fra 900-tall (øverst) og 12-1300-tall (nederst). Vikingtidssverdet er funnet i England, men kan godt ha kommet fra Skandinavia. Middelaldervåpenet er funnet i Oppland og er uvanlig langt for et enhåndssverd med en totallengde på 109 cm.

Sverdknappen kalles på norrønt for overhjalt, parerstangen for underhjalt og selve grepet for mellomkavl. Hjaltene kunne være av bein eller horn tidlig i perioden. Klingen omtales som brandr og det idelle treffpunktet (center of percussion) for hòggstadr. Som i dag var det svakeste punktet på klingene kjent for å være akkurat i overgangen til tangen.

Klingene var av varierende kvalitet. Sverd som bøyde seg under kamp, eller raskt ble sløve kalles deigr. Den høyest verdsatte egenskapen var elastisitet. Den hardeste testen på dette var om spissen på sverdet kunne bøyes tilbake til hjaltet uten at det knakk eller fikk en permanent bøy.

De lengre underhjaltene fra sen vikingtid (Petersen type X) kalles gaddhjalt. Et slikt nevnes brukt offensivt i Gisle Surssons sagasetti gaddhjaltit i hofuè honom” < Bruk av knapp og parerstang som våpen er velkjent fra senmiddelalderske fektemanualer, f.eks Talhoffers manuskripter>

Kildene omtaler både belter (lindi) og skulderreimer (sverdfetill) til oppheng av sverdet. Både fetill og belte kunne være rikt utsmykket.

Mer enn noe annet våpen var sverdet assosiert med manndom, makt og ære eller tillagt overnaturlige egenskaper. For virkelig å kunne bære sverdet med stolthet skulle det helst være erobret eller mottatt som gave. Overrekkelse av sverd, spyd eller faner var en vanlig markering av at en mann tok imot et len, eller gikk i en herres tjeneste på annet vis.

Når det kom til selve kampen var det viktigste å hogge hardt og fort ”hart ok titt”. Stor betydning gis også evnen til å bruke begge hender like godt. Dette ga muligheten til å utføre det snedige knepet med å bytte om på sverd og skjold under kampen.

Over 170 enkeltnavn på sverd er kjent. Navnene alluderer ofte til utseendet, mønstersmiing, hvor våpenet kommer fra eller hvilke bragder det har utført: Bloðgangr, Brynjubitr, Eggjumskarpi, Fafnir, Flæmingr, Gjallr, Grásida, Gullinhjalti, Langhvass, Málmr, Rostungr (hvalross), Sigrvendill (seierstav), Skálkr (tjener), Verúlf.

Spyd

Spyd er omtalt i mange forskjellige typer og klasser. Hovedskillet går mellom spyd (lanser) og kastespyd. Spydene er igjen oppdelt i støtspyd (kun stikk) og hoggspyd (både hugg og stikk). Disse skillene er ikke helt gjennomførte, og begrepene brukes om hverandre, akkurat som spydene selv; ”leggr til hans með hoggspjóti miklu” <å legge til betyr å stikke/støte>.

[Bilde]

Spydspiss fra vikingtid, velegnet til både stikk og hugg. Totallengde 40-50 cm.

Kastespyd (geirr):

  • Fleinn: brukes om kastespyd og piler med lite utpreget rygg
  • Broddr: kastespyd og piler med firkantet tverrsnitt
  • Krokaspjót: spyd med mothaker
  • Skeptifletta, flettiskepta: kastespyd med flintspiss
  • Pálstafr – spydlignende kastevåpen, trolig en stein bundet på enden av en stokk.

Støtspyd (spjót): 

  • Fjadraspjót: lang og bred spiss. Kraftig skaft som kan være jernbeslått.<jernbeslåtte skaft regnes som et middelalderfenomen> Bladet er lengre og spissere enn på en kesja.
  • Sviða: spyd med vinger på falen.<jernbeslåtte>

Huggspyd (hoggspjót): 

  • Kesja: Hadde trolig en tung og bred spiss. Det berettes at de ble utstyrt med kort skaft til hugg og kast, eller med et lengre til støtbruk. Kesjer nevnes i de eldste kildene helt opp til det omtales som ”stoor sterck Spiudt” og ”Biörnekesior” i 1550.
  • Bryntvari: Et annet navn på en kortskaftet, jernbeslått kesje. Navnet betyr ”brynjeborr”. Det beskrives med firkantet spiss, men bredt ved falen; ”fjoèrin var tveggja alna long, ok sleginn fram broddr ferstrendr, en upp var fjoèrin breiè” <fjoðrin er selve spydbladet.>
  • Atgeirr: Kjært barn… Atgeiren kunne ha kort skaft; i Flateyarbok (1394) nevnes en kar med en atgeir i beltet.

Ask var så dominerende som materiale at det ble brukt som synonym for spydskaft, men alm er også nevnt. Lengden på Støt/Huggspyd beskrives flere steder som så langt at en mann når falen med hånda. Lengre (langskepti) og kortere (båret i beltet) skaft nevnes også.

Spydene ble brukt med både èn og to hender, avhengig av type; ”tok hana (kesjuna) tveim hondum”. Det var ikke sjelden å parere hugg med spydet.

Egennavn på spyd er ikke så vanlig, de som finnes slutter ofte på –nautr, som Skarpeheðinsnautr og Jarlsnautr. Velkjent er også Odins Gungnir og Asbjørn Selsbanes Selshefnir.

Stridsøks

Øksene i den norønne litteraturen kan inndeles i følgende hovedtyper:

Handøx: Håndøksa var både våpen og verktøy. Den beskrives som et lett og hendig enhåndsvåpen, på et vis motsatsen til breiøksa. Skaftet er relativt tynt og langt nok til å kunne støtte seg på.

Breièøx: Breiøksa har et bredt blad som smalner kraftig mot skafthullet. Den er beregnet på å brukes med to hender ”høggr tveim hondum meè breièexi”. I landslovene er den likestilt med sverdet blant folkevåpnene: ”skal maðr hafa breiðøxi eða sverð”. Denne øksetypen er også kjent som ”daneøks”.

En breiøks kunne være smidd på flere måter: En øks med brynevolr/eggvolr hadde en fortykning ved eggen, der eggstålet var smidd rundt eller inni. Hvis øksa var thunnslegin var øksebladet tynt og gikk brått ut ved skafthullet. En veggslegin øx derimot, smalnet jevnt fra skafthullet mot eggen, dvs den var kileformet sett ovenfra. En fjerde type er den såkalte hálfthynna.

Skeggøx: En type øks hvor nederkanten av bladet har en kraftig innsving , noe som gjør at den nederste delen av eggen danner et slags ”skjegg”. Dette var en svært vanlig form i både vikingtid og middelalder. Kongsspeilet (ca 1240) trekker frem langskaftede skjeggøkser som spesielt nyttige ved kamp til sjøs.

[Bilde]

Øks fra vikingtid/tidlig middelalder. Lengde 17-20 cm

Snaghyrnd øx: Dette er en øksetype med hjørner spisse nok til å stikke med; ”hann hafði øxi snaghyrnda…hann lagði øxinni til Jóns, ok kom i kviðinn”. I en relativt moderne reiseskildring fra Island beskrives en slik øks, som i følge tradisjonen var Skarphedins Rimmugygri: Skaftet var 3,5 alen langt (2m?) og jernbeslått. Selve øksa var 18 tommer (45cm) mellom hjørnene.

Taparøx: Taparøksa stammer trolig østfra (tapar er oldslavisk for øks). Den beskrives med spisse hjørner og ikke spesielt stor. ”taparøxi snaghyrnda, eigi mikla, ok hit bezta jarn” (år 1244). Det virker som en ganske sen type jmf: DN. X s.44 (år 1345): ”hann hafði slegit i hofuðit Tófi með taparøxi”.

Bryntroll: Våpen av ukjent utforming og type, med spesielle egenskaper mot brynje.

Køller

Køller (ruddu, kylfu, klumbu) er ikke så mye omtalt i litteraturen. Det lille som nevnes er blant annet at køllene ble laget av et stykke tre, som kunne brannherdes i spissen. Fra noen sammenhenger virker det som om kølle var et mildere våpen enn eggvåpen; ”hann var gyrðr sverði ok hafði i hendi ruddu mikla, er menn kalla kylfu eða klumbu” (Flateyarbok)

Køller kunne være jernbeslåtte, eller ha innsatte pigger som en morgenstjerne. I sistnevnte tilfelle kaltes det ”gaddakylfa”.

I de mer eventyrlige sagaene brukes køller mot trollmenn eller overnaturlige vesener som jern ikke biter på. Kanskje er det treets livskraft som må til for å bekjempe det forheksete.

Kniver

Kniver er heller ikke omtalt i særlig stor grad. Trolig hadde de ikke så mye status knyttet til seg, nettopp fordi de var så vanlige. Bylovene (1274) forsøker å kontrolle knivbruken ”rytningar eru fyrirboðnir at bera”. Ryting er et middelalderutrykk og skal bety noe sånt som ”rytterkniv”. Sannsynligvis er det samme våpentype det siktes til når Kongespeilet anbefaler kongssønnen å ha en ”brynknif góðan” hengende ved salen. Andre ord som bekriver lange, slanke kniver er dalkr, baslare og stikknifr.

Vanlige brukskniver hang vanligvis i en liten lærreim (tygill) fra beltet (belti,lindi), og kaltes derfor gjerne tygillknifr eller lindaknifr. <Arkeologiske funn viser at tygill i dette tilfellet heller er en snor enn en reim >

Skjold

Fra folkevandringstid og vikingtid er det kun kjent runde skjold, sjelden med andre metallforsterkninger enn selve skjoldbulen.

De middelalderske landslovene tar for seg flere typer skjold. Det enkleste som nevnes er lindeskjold. Det virker ikke som disse ble betraktet som fullverdige krigsvåpen, årsaken finner vi et eksempel på i Flateyarbók: ”lindiskildirnir….dugèu ekki fyrir kesjulogum Birkibeina”. Muligens er dette samme type skjold som omtales som ”bóndaskildir” i et DN fra 1350.

Umalte skjold omtales gjerne som ”hvite” i litteraturen. De virker som om de ble ansett som dårligere enn ”røde” skjold. Hvite skjold var et tegn på fredelige hensikter, såpass anerkjent at det ble brukt som regn på fritt leide; ”skjóta upp hvitum skjildi, thvi at that var friðmark”. Denne symbolske bruken av den hvite fargen kan godt ha kommet inn med kristendommen. På samme måte som hvite skjold er et fredstegn, omtales røde skjold også som herskjoldr.

Av menn med en viss eiendom krever Byloven at de skal stille på våpentinget med et rødt skjold eller en tvibyrðingr/tvibyrðr skjóldr. Det siste spiller på antallet lag treverk i skjoldet. Det samme ordet brukes om skjold også med ett, eller i ett tilfelle, fire, lag treverk. Uttrykket krosskjold sikter kanskje til det samme. En rettarbot fra 1282 sier: ”fyrir hvern krossskjold 8 ertuga, fyrir rauðan skjold 3 aura, halfan eyri fyrir buklaraborð”. <1øre = 3 ertuger> Uttrykket ”rødt” kan kanskje komme av rustende jernbeslag eller lærtrekk. I noen kilder betyr det å ”bera rauðar randi” det samme som å bære krigsskjold. Det kan vel sikte til et jernbånd rundt kanten.

Gulatingsloven krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent på våpentinget; ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”. Dette ville dele skjoldet i fire deler, og det er fins flere kampbeskrivelser hvor nettopp en fjerdedel av skjoldet hugges av. <når det er sagt har de bevarte middelalderskjoldene heller tre jernbånd i form av sirkler inni hverandre, enn tverrgående bånd. kanskje måtte jernforsterkninger til for at skjoldene skulle tåle mer enn et par gode hogg?>

Fire skjold fra Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Skjoldene er fra 35-45cm og er derfor å regne som buklere.

Bukleren dukker opp i den norrøne litteraturen i andre halvdel av 1100-tallet. Den er klart adskilt fra større skjold i bruk og omtale. Den omtales som et egnet duellvåpen, til skikkelig krigføring ble den kun brukt hvis man ikke hadde noe annet. I fredstid var det tillatt for kongens hirdmenn å nøye seg med buklari når de skulle stå vakt. Kongsspeilet råder den unge prinsen til å mestre både skjold og bukler, mens Snorre omtaler en kar som ”hafði sverðit undir buklaranum, som thá er menn skylmast”.

Skjoldet kunne også brukes offensivt. Både sverd og spyd kunne slås ut av motstanderens hender eller brekkes ved riktig bruk av skjoldet. Skjoldet kunne også fungere som slagvåpen. Et manuskript utgitt i DN-serien omtaler dette som buklarahogg.

Hjelm

I det gammelgermanske samfunnet var hjelmer et symbol på høvdingstatus. Varianter av uttrykket ”hjelmbærer” var synonymer for en mann av høy byrd. Litteraturen gir mange eksempler på ”gullhjalmr” på hodet til riktige storkarer. Senere blir hjelmer vanligere og inngår etterhvert i landslovenes krav til folkevåpen.

De eldste hjelmfunnene er runde. Spisshjelmene som dukker opp etterhvert omtales som ”hvassan hjalm”, eller ”peitu hjalmar”, det siste etter Poitiers i Frankrike. Det finnes mange eksempler i litteraturen på at disse var satt sammen av ”fjorðungar”, fire trekanter med andre ord. Flere sagaer forteller om folk som bruker hjelmen sin som vannbeholder, ikke noe slurv fra smedens side altså. Slike hjelmer har som oftest briller eller nesebeskytter for å verne ansiktet litt ekstra. Det sistnevnte omtales megetsigende for en nasbjargir.

Tønnehjelmer dukker opp på skandinaviske segl i andre halvpart av 1200-tallet. Uttrykket ”luktr hjalmr” er kun brukt èn gang, men typen er trolig referert til flere ganger, for eksempel når ”Hildibrandr tekr af hofði ser hjalminn” for å se bedre. Visiret på slike hjelmer kalles hjalmblik.

Når en av vår fortids helter eller skurker fester sin hjelm på hodet brukes verbene binda eller spenna. Det tyder på at hjelmene kunne festes med enten snorer som ble knytt eller med reimer holdt sammen av en spenne.

Opp til tidlig middelalder virker det vanlig å bære hjelmen rett på hodet. Dette endret seg senere, i hvert fall for de som hadde råd til fullt våpenutstyr. Kong Sverre (d. 1202) hadde ”viða stálhufu, svá sem suðrmenn hafa, ok undir brynkollu ok panzarahufu” <suðrmenn brukes om folk fra kontinentet, gjerne tyskere>. Hirðskrá (hirdens lover) krever at en skutilsveinn skal være utstyrt på samme måte, altså med en brynjehette og en polstret lue under der igjen. Karl den stores saga omtaler det som svært uvanlig å kjempe uten hjelm over brynjehetta.>

<både løse brynjehetter og brynjeslør festet på hjelmer avbildes på 12-1300-tallet ofte med et slag drapert over skuldrene. i den sammenhengen finnes det et interessant sitat fra biskopa sögur; ”bar halsbjorgina upp af brynjunni, ok beraði hálsinn milli«. ordbruken tyder på at denne brynjehetta hadde nederkanten stappet nedi brynja, ikke liggende oppå. Samtidsavbildninger, spesielt fra tysk område, i form av bevarte eksemplarer: Fra visbygravene er kjent en type som istedenfor har avsluttet firkantet lapp på bryst og rygg. En slik hette burde være lettere å ha på innsiden av brynje eller plata, så kanskje nettopp det den døende herremannen i sitatet var utstyrt med.>

Statue av helgenen St.Maurice, siste halvdel av 1200-tallet. Helgenen er kledd i brynje med integrerte votter, separat brynjehette med firkantet avslutning og en tidlig plata. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Stálhufu som nevnt over omtales som en rund hjelm med brem; stálhufubarèr. Den kunne også være utstyrt med kinnskjermer; kinnbjargir, eller med et brynjeslør ; (brynju-)halsbjorg, hengende fra hjelmen. Denne typen hjelm er rikt dokumentert i Norge også i form av bevarte eksemplarer og samtidsavbildninger. For lettere å se forskjell på venn og fiende kunne hjelmene merkes; ”er that mitt ráð, at menn marki nu stálhufur sinar ok bui sik” I Sturlunga saga, hvor dette rådet gis, skjer denne merkingen ved å knytte bånd rundt hjelmen.

Det er mulig å ane en forskjell på hjelmene det er tale om. Sturlunga saga omtaler spesifikt stálhufa norrøn, i motsetning til kong Sverres ovennevnte. Det siste er kanskje det som kongsspeilet omtaler som hangandi stálhufu. Det virker som om denne typen hjelm har vært relativt vanlig. I Hirdskrå kreves det at både fylgdarmenn, vardhaldsmenn, skutilsveiner, hirdmenn og gjester skal ha stålhufu.

Jernhatter fra henholdsvis Eiker og Skiptvet oppbevart ved Oldsaksamlingen i Oslo. Begge er datert til tiårene rundt 1300 på grunnlag av samtidige avbildninger. Hjelm fra Eiker, C8. Foto: Mårten Teigen, KHM CC BY-SA 4.0.
Hjelm fra Skiptvet, C84. Foto: Elin Christine Storbekk, KHM CC BY-SA 4.0.

Uttrykket járnhattr dukker ikke opp i bevarte skrifter før på midten av 1300-tallet, og brukes i flere tilfeller til å beskrive noe annet enn stálhufu eller luktr hjálmr. Det er derfor sannsynlig at dette ordet betegner en tredje type hjelm, muligens en helt enkel bolle – kjent som en cervelliere eller en bascinett i kontinentale kilder.

Kroppsbeskyttelse

Fellesbetegnelser på alle typer rustningsplagg var herbunadr eller herklæèi. Senere brukes uttrykket herneskja om det samme.

<Metallrustninger, spesielt brynje, dominerer i litteraturen. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis virkeligheten. De vanligste rustningtypene har trolig vært av tekstil, for de som hadde slikt i det hele tatt. Landsloven fra 1274 krever ikke at en mann skal ha noen form for rustning før han eier 18 mark eller mer (det er den rikeste ikke-adelige inndelingen). Brynjer var så kostbare å fremstille at kun de aller færreste hadde råd til det. Et tysk manuskript fra 1400-tallet oppgir at en brynjeskjorte ble beregnet til å være et halvt års arbeid for en brynjumeistari. Du kan selv tenke deg hva det ville koste å ha en it-konsulent ansatt i så lang tid!>

Et alternativ til brynje kunne være rustninger av lær, som er et relativt sterkt materiale. Et velkjent eksempel på denne typen rustning er Hålogalendingene som stilte på Stiklestad ikledd reinskinn som gjorde dem usårlige. Landnámabok forteller om en mann som laget seg rustning av oksehud; ”thvi var han kallaðr leðrhals”. Et tredje eksempel finnes i Karl den stores saga : ”their varu i thykkum ledrpanzarum”.

Tekstilrustninger var sannsynligvis den vanligste rustningtypen. De kunne gi god beskyttelse og var nok den eneste typen kroppsrustning vanlige soldater hadde råd til. Fra slutten av 1100-tallet nevnes forskjellige typer tekstilrustning ofte. Den vanligste typen er panzari (flekka eller fora betyr det samme, men brukes sjelden) Det ser ut til å være et plagg som kunne bæres både under, over eller istedenfor brynje.

En vápntreyju beskrives som et tynnere plagg som ble båret under en annen form for beskyttelse. Hirdskråens paragraf 35 bekrefter dette: ”hirðmaðr skal ok eiga vápntreyju ok utan yfir panzara eða brynju”. I Kongsspeilets avsnitt om hvordan kongssønnen skal kle seg til strid, skal han ha alle disse tre tingene i tillegg til en plata. Der spesifiseres det at det ytterste panseret skal være ermeløst. Det at hirdskråen sidestiller panser og brynje går igjen i både svenske (”brynia æller muza”), og norske landskapslover.

Tekstilrustninger kunne lages på flere måter. Sturlunga saga forteller at ”Th. var i thofastakki theim er sverðin theira bitu eigi”. Dette var tydeligvis et tovet(sammenfiltet) ullplagg. Bevarte eksempler er laget på to forskjellige måter. Den eldre typen er laget av minst to lag solid stoff, som har sydde kanaler stappet med saueull eller lignende. I kildene er panzari vanligvis laget av lin som kan være hvitt eller svartaðr. Panseret til storfolk kan ha et ekstra lag silke eller annet eksklusivt stoff ytterst; ”silkipanzara meðr gullsaumaðum laufum”.

Den andre typen består av mange (15-20) lag lin, som er sydd eller limt sammen. I England er denne typen plagg kjent som en jack. Disse kan være forsterket med jernspiler på utsiden eller skjell av horn eller bein på innsiden. Både Hirdskråen og Flateyarbok nevner styrka vápntreyja, uten at dette nødvendigvis betyr det samme.

[Bilde]

Illustrasjon fra tyske Codex Manesse fra tidlig 1300-tall. Her bæres flere forskjellige hjelmtyper, brynje og spangabrynje. De hvite, stripete plaggene er panser eller våpentrøyer som her blir båret for seg selv eller under brynje.

Brynjer er den rustningtypen som nevnes oftest i sagalitteraturen. Brynjene omtales ofte i poetiske vendinger, helst som omskrivninger av skjorte eller serk. I riddersagaene omtales ofte doble, tredobbelte og til og med firedobbelte brynjer. Hva det skal bety utover et uttrykk for kvalitet er vanskelig å si. Det finnes også eksempler på krigere (konger) som har tatt på seg to brynjer, men det er ikke samme sak. Brynjer omtales både som stuttr og fotsiè. En type kort og lett brynje omtales i Flateyjarbok (1394) som brynstakkr.

Det å ta på seg brynje kalles å steypa (inn eller ut av). Verbet spenna (fast) brukes i en av de senere kildene om både brynje og brynjehoser. I Karl den Stores saga nevnes brynjubond. Disse to vage hintene kan indikere at snorer eller reimer ble brukt for å få rustningen til å sitte bedre.

Det var vanlig å bære andre plagg over rustningen. Disse var vanligvis uten ermer; ”silkitreyju ermalausa”. På 12 og 1300-tallet omtales slike plagg som ermalusr treyja, stuttr kyrtill eller hjupr. Betegnelsene vápnrokkr, brynjurokkr, grusener og jakka er sjeldnere og senere. Overplaggene er nesten alltid røde når de inngår i beskrivelsen av en konge eller jarls prakt.

Såkalte spangabrynjer omtales kun få ganger i litteraturen, første gang i 1160. Laxdøla saga omtaler en Islending som skulle være kledd i bredbremmet jernhatt (stálhufu) og spangabrynja allerede i 1019. Det er svært usannsynlig, derimot forteller dette at begge disse gjenstandene var kjent da sagaen ble skrevet ca 1230-40. En spangabrynje består av små metallplater; spong.

Rustningtypen plata dukker opp i mange kilder fra og med midten av 1200-tallet. Det er ikke en solid brystplate i jern, men sannsynligvis forløperen til disse. Både de velbevarte Visbyfunnene og samtidige avbildninger forteller i detalj hva som menes her. Det er en slags vest, med åpning i siden eller bak, som bæres oppå panser og brynje. Vesten er laget av tekstil eller lær med pånaglete jernplater på innsiden. Jernplatene overlapper, men er ikke festet til hverandre slik at bæreren fremdeles kan bevege seg fritt. På engelsk kalles dette plagget for coat of plates.

For å beskytte bena er brynhosur kjent, av og til med brynbrøkr eller treyjuhosa over. Verbene som brukes når de tas på viser at brynjehosene som ble brukt kunne være hele eller ha snøring bakpå leggen. Kongsspeilet anbefaler i tillegg knebjargir av tykt jern. Den tidligste norrøne referansen til leggskinner finnes i et DN fra 1340 der benwapn og wapnsco nevnes.

Hirdskråen krever at skutilsveinn skal ha brynglofar for å beskytte hendene. Disse kunne være løse, eller laget i ett med ermene på brynja. Et DN fra 1331 nevner stálhanzki, mens et fra 1340 omtaler hogghanzki. Flateyjarbok skriver at ”flestir allir tyjaðir panzerum, járnhottum ok vápnhonzkum”.

En mindre rustningdel som omtales i litteraturen er spaldener. Dette plagget sidestilles med vápntreyju i kravene til skutilveiners hærklær. Falk støtter seg til en Schultz, som mener dette er et polstret plagg som dekker skuldrene. <på engelsk er spaulders platebeskyttelse for skuldrene.> En annen rustningdel er kraki/kragi. En slik nevnes første gang i et DN fra 1353, og betegner sannsynligvis en løs brynjekrage.

Litteratur:

  • Cowgill, de Neergaard & Griffiths 1987: Knives and Scabbards, HMSO, London
  • Edge & Paddock 1997 : Arms and armor of the medieval knight, Saturn books, London
  • Falk, H 1914 : Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania
  • Heggstad, L m.fl 1990 : Norrøn ordbok (4.utg), Samlaget, Oslo
  • London Museum 1940 : Medieval catalogue, HMSO, London
  • Oakeshott, R. E : 1960: The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry. Lutterworth press, London
    Thordeman, B : 1939: Armour from the Battle of Wisby 1361, Kungliga vitterhets historia och antikvitetsakademin, Uppsala
  • Artikkel om vikingtidsskjold; http://www.ozemail.com.au/~chrisandpeter/shield/shield.html

Arrangement med KH1308Galleri

2.-3. juli 2016 deltok Kongshirden 1308 på Middelalderdager på Varberg Festning i Sverige. Vi pakket ned kjøkken, tipier, støperi, solseil og en paviljong og kjørte avgårde med friskt mot.

Turen til Varberg ble en frisk opplevelse med mye vind på toppen av festningen, og vi kan stadfeste at både tipier og paviljong tåler en hel del juling.

På to dager fikk vi vist frem kjøkkenkunnskaper gjennom matlaging i felt, arbeid med bronsestøp og testkutting.

Testkuttingen var en stor publikumssuksess. Vi demonstrerte hvor motstandsdyktig våpentrøye og brynje er mot hugg og stikk fra sverd og spyd. Endre ledet publikum gjennom en historisk innføring i hærbunad og våpen.

I essa ble det igjen gjort forsøk på å lage støpeformer med leire, sand og avføring fra hest. Lærling Trym fikk æren av å tråkke massen jevn og fin for å skape en konsistent egnet til støpeformene. Publikum fikk lære en hel del om teknikker brukt på tidlig 1300-tall, og de ivrigste fikk følge prosessen fra start til ferdig støp.

Kokka Marit slo seg løs på kjøkkenet denne helgen. Hun disket opp med flere herligheter som oksekjøtt kokt i vin, fritert pastinakk og vårruller anno 1308. Å eksperimentere med kjøkken i felt er veldig interessant, og kjøkkenet i Kongshirden 1308 har utviklet seg til å bli stor del av leiren.

Vi tar oppdrag

Vi kan bookes til ulike oppdrag. Foreningen Kongshirden 1308 Akershus kan fremstå som medlemmer av hirden ved rene vaktoppdrag, da kledd i hærbunad etter kravene stipulert i Hirdskråen, Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn, eller ved demonstrasjoner av middelalderens våpen og våpenbruk. Vi kan, med skarpe kopier av middelalderske våpen, vise effekten disse hadde mot ulike rustningstyper og også naken hud (f. eks griselår). Dette kaller vi testkutting.

Kongshirden kan også gjøre drakt- og utstyrsfremvisning, håndverksdemonstrasjoner eller foredrag om ulike tema innenfor vårt virke og tidsperiode.

På arrangementer som varer over flere dager kan vi stille med 10-25 personer i middelaldersk drakt boende i en middelaldersk teltleir. Denne leiren inneholder gjerne håndverksboder som blant annet våpensmed, bronsestøpere, skomaker, tekstilarbeidere, keramiker, tekstilrustningsmaker, buemaker og eget historisk feltkjøkken hvor vi lager mat etter oppskrifter fra 1300-tallet.

Foreningen tar et honorar for deltakelse. Honoraret ligger normalt mellom 5000- 50 000 kroner, alt avhengig av omfang. Hvert enkelt medlem får ikke betalt ved opptredener, honoraret går til foreningens felles virksomhet. Vi kontraktfester alle oppdrag med oppdragsgiver.

Kontakt oss gjerne for en forespørsel på styret.kongshirden1308 at gmail.com !