Vi tar oppdrag

Vi kan bookes til ulike oppdrag. Foreningen Kongshirden 1308 Akershus kan fremstå som medlemmer av hirden ved rene vaktoppdrag, da kledd i hærbunad etter kravene stipulert i Hirdskråen, Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn, eller ved demonstrasjoner av middelalderens våpen og våpenbruk. Vi kan, med skarpe kopier av middelalderske våpen, vise effekten disse hadde mot ulike rustningstyper og også naken hud (f. eks griselår). Dette kaller vi testkutting.

Kongshirden kan også gjøre drakt- og utstyrsfremvisning, håndverksdemonstrasjoner eller foredrag om ulike tema innenfor vårt virke og tidsperiode.

På arrangementer som varer over flere dager kan vi stille med 10-25 personer i middelaldersk drakt boende i en middelaldersk teltleir. Denne leiren inneholder gjerne håndverksboder som blant annet våpensmed, bronsestøpere, skomaker, tekstilarbeidere, keramiker, tekstilrustningsmaker, buemaker og eget historisk feltkjøkken hvor vi lager mat etter oppskrifter fra 1300-tallet.

Foreningen tar et honorar for deltakelse. Honoraret ligger normalt mellom 5000 – 50 000 kroner, alt avhengig av omfang. Hvert enkelt medlem får ikke betalt ved opptredener, honoraret går til foreningens felles virksomhet. Vi kontraktfester alle oppdrag med oppdragsgiver.

Vennligst vær oppmerksam på at vi ikke kan være til særlig mye hjelp når det gjelder skoleoppgaver og slikt. Mye av det vi bruker er primærkilder og kan ikke brukes akademisk på den måten.

Kontakt oss gjerne for en forespørsel på styret.kongshirden1308 at gmail.com !

Om foreningen

Kongshirden 1308 Akershus er en forening som holder på med levendegjøring av historie. Vi har valgt oss en periode i norsk middelalder; kong Håkon V Magnussons regjeringstid 1299 – 1319.

Når vi deltar på arrangementer, holder oppvisning eller foredrag, fremstår vi som mennesker fra en annen tid. Det er viktig for oss å understreke at vi hverken “leker middelalder” eller “kler oss ut”. Vi er svært nøye i vår bruk av historiske kilder slik at alt vi fremviser av klær, verktøy, kjøkkenredskap, krigsutstyr og våpen er så nære virkeligheten som vi kan komme. Vårt hovedmål er å øke egen kunnskap om perioden, og ikke minst å formidle den videre til publikum. Ved hjelp av nøye rekonstruert drakt og utrustning og ved å bo i en fullt ut fungerende middelaldersk feltleir gir vi besøkende et lite glimt av hvordan livet kanskje var i Norge under kong Håkon V Magnusson.

Vi gjenskaper bare utvalgte deler av middelaldersamfunnet, og fremstiller normalt hirden som kongens hoff. Ettersom det er usannsynlig at en skutilsvein (ridder) eksempelvis laget sine egne støvler, har vi også valgt å inkludere spesialiserte håndverk og tjenester i vår fremstilling. Dette gjør vi for å kunne vise et bredere bilde av livet i middelalderen, der vi kan representere flere samfunnslag. Vi forsøker etter beste evne å fremvise autentisk håndverk, håndarbeid, matlaging og annet virke ved all utadrettet virksomhet. Et besøk i leiren vår vil gi en spennende og lærerik opplevelse for både store og små.

Vi er fullt klar over at vi aldri vil kunne få frem den fulle sannheten. Middelalderen er tapt, men ved å granske materialet menneskene som levde i Norge og Europa for 700 år siden har etterlatt seg kan vi sakte og sikkert få på plass flere biter i puslespillet. Vi er i en stadig prosess, og utvikler oss selv og utstyret vårt hele tiden.

Foreningen består av folk i alle aldre og med mange ulike bakgrunner. Vi har medlemmer helt fra barnehagealder til pensjonister, men hovedvekten av medlemmene er “unge voksne” med ganske vanlige studier og jobber. Det er interessen for fortiden som binder foreningens medlemmer sammen. Man trenger ikke utdanning i middelaldersk materiell kultur, eller å bruke all fritiden sin på granskning av kilder for å være medlem hos oss. Foreningens medlemmer har allerede gjort et enormt arbeid i årene fra den spede begynnelse i 1998. Resultatet av dette arbeidet gjenspeiler seg kanskje mest i draktkompendiene som har blitt laget til hjelp for både nybegynnere og mer erfarne medlemmer.

Vi har jevnlig fellesaktiviteter for å sosialisere og hygge oss sammen, også når vi ikke er på arrangementer. Dette kan være rene mekke- eller symøter, dugnader for å vedlikeholde fellesustyret vårt eller organiserte turer og arrangementer som kun er for våre medlemmer.

Av og til gir vi spesialbestilte foredrag og oppvisninger, men mest er det snakk om deltakelse på middelalderfestivaler i inn- og utland. I bildegalleriet kan du se eksempler på Kongshirden 1308s aktiviteter.

Vi vil gjerne ha flere medlemmer. Hvis du kunne tenke deg å være med i Kongshirden 1308, kan du lese mer om hvordan det foregår og hva vi krever her.

ArtiklerTrearbeid

Ting i tre virker gammeldagse og nærmest tidsløse på oss som er vant til plast og kompositt, men også de har gjennomgått endringer som gjør dem vel så egnet til å male tidsbilder som klesdrakt, musikk og bevæpning. La oss ta en titt på noen karakteristiske trekk ved håndverket og på noen gjenstandskategorier.

Når snekker og tømrer arbeidet med plank i tiden rundt år 1300, var det i all hovedsak kløyvd – ikke saget – virke han arbeidet med. Det gjorde øksa til håndverkerens viktigste arbeidsverktøy, men har lite med mangel på teknologi å gjøre. Tvert imot var det å kløyve en stokk i plank både arbeidseffektivt og ga sterkere ved fordi man følger fiberretningen og fordi radialkløvd ved ikke splitter så lett. Ikke minst beveger slik ved seg mindre med endringer i fuktighet. Derimot gir det mye svinn og stiller høye krav til at virket er rettvokst og kvistfritt. Fra ikke lenger unna enn danske Stege borg kjenner vi da også til at tangentialsaging av bord med rammesag ble praktisert så tidlig som i 1314.

Mye av arbeidet ble gjort med ferskt, såkalt grønt, virke. Treverket er lettere å bearbeide når det er ferskt. Da sliter det mindre på verktøyet og er langt enklere å splitte. Heller ikke i konstruksjoner som møbler og kister er det avgjørende at virket er helt tørt. Har man kontroll på retningen på årringene og et jevnt fuktighetsnivå kan man allikevel sikre seg mot at det blir for mye slark i konstruksjonen. I dreide (svarvede) boller og kar ser vi denne arbeidsmåten og en kontrollert tørking etterpå gi en karakteristisk oval form både i samtidige illustrasjoner og bevarte funn.

I en tid med håndverktøy spilte sliperedskap langt mindre rolle i all slags trearbeid enn nå i slipepapirets tidsalder. Riktignok vet vi at man hadde tilgang til både haiskinn og kiselholdig skavgras, men det var eggverktøy som oftest og mest effektivt gjorde jobben. Bandkniv, skavl (pjål), høvel og sikling var nok til å skape slette overflater. For tømrede flater var det utviklet en egen teknikk med spretteljing, der øksa alene ga en slett overflate med et spill i fiskebeinsmønster.

Tapp, sliss og plugg var en basiskonstruksjon i høymiddelalderens trearbeid. Alt fra stavkirker til kister kunne monteres etter samme prinsipp der tapper ble forankret i slisser ved hjelp av plugger. Uten bruk av lim eller jern ga det stødige konstruksjoner med stor toleranse for endringer i fuktighet.

Av spesialiserte håndverkere finner vi tømrer, kistesmed og skjoldmaker blant yrkene i Bergen i 1282. Tønner og kar som skulle holde væske kunne lagges. I motsetning til på engelsk og tysk skiller vi på norsk mellom hjemlig lagging, og bøkring en teknikk som nærmest bare finnes brukt på importerte tønner. Kopparen svarvet treboller og -kar, og var kanskje også hjulmaker?

Maling eller skurd kunne pynte alt av tre, men som vi ser av funn fra Oslo og Trondheim ble profesjonell utsmykning av gjenstander mindre vanlig etter midten av 1200-tallet enn det hadde vært tidligere. Men rissing av enklere figurer forble vanlig.

Sveipte esker finnes i en rekke middelalderfunn, som regel med lokk i tilsvarende teknikk. Flettekurver finner vi også tallrike spor etter, oftest i form av trebunner som bevares lettere enn de tynne trespilene. Lindebast kunne brukes til å lage tau, men vanligst til å tjore ting med var allikevel vidjesurringer som alle kunne lage. De er nærmest fraværende blant oss som driver historisk levendegjøring, men var over alt i tiden vi levendegjør.

Tre som materiale hadde altså et vidt bruksområde. Selv om samme håndverker kunne gjøre alt fra husbygging til innredning, kan vi spore en viss spesialisering i byene. Konkurransen fra bygdehåndverkere må allikevel ha vært sterk i et felt som for det meste forsynte folk flest med nødvendighetsartikler.

Videre lesing

ArtiklerMusikk

Det er ikke så mye vi kan vite sikkert om musikklivet i Norge på 1300-tallet. Det er noen få originale funn, med usikker rytmisk tolkning. I tillegg er det overførbarhet fra denne periodens litteratur, beskrivelser av underholdning i samtidige sagaer, instrumentfunn, billedmateriale og tradisjonsfunn med usikker grad av overførbarhet (f eks folkemusikk). Samtidig er den kunnskapen vi faktisk har svært egnet til levende formidling, særlig når man ser musikk og litteratur fra tiden rundt 1300 i sammenheng. I denne artikkelen vil jeg gjøre rede for de musikkstykkene vi har bevart fra norsk middelalder, overførbar kunnskap fra middelalderens underholdninslitteratur, relevante tekster fra lover og sagaer, samt noen tradisjonsfunn. Jeg har ikke spesielt god kjennskap til norske instrumentfunn fra middelalderen, billedmatereriale, eller kirkemusikk i Norge på 1300-tallet, og kommer derfor ikke til å gå inn på det. Fremstillingen vil først og fremst gi kunnskap om kulturlivet ved hoffet.

Originale funn – musikkstykker fra norsk middelalder
Nå har jeg nettopp sagt at jeg ikke skal gå inn på kirkemusikken fra norsk middelalder – likevel er det første stykket jeg vil gjøre oppmerksom på en Olavssekvens, Postquam calix Babylonis (Reiss: Musiken 57-58; Lov Herren XXX), fra ca 1250. Dette fordi sekvensen opprinnelig var en tekstering av verdslige danser, slik at melodiene kunne brukes i kirken. Notasjonen fra 11-1200-tallet gir nesten ingen informasjon om rytme, men i noen sekvenser er en tydelig danserytme bevart gjennom teksteringen. Postquam calix er en av disse, og er dermed gull verdt for praktiske musikanter. Den kan fremføres både med og uten vokal, og bør ha en solid dose slagverk og fele. Det er forresten ingenting «norsk» over denne melodien, den er born and bred i katolsk europeisk musikktradisjon.

Det andre stykket jeg vil trekke fram er Ex te lux oritur, bryllupssekvensen til Eirik Prestehater og Margrethe Alexandersdatter fra 1281. Her er det også mulig å gjøre en rytmisk tolkning utifra teksteringen, men tolkningen her er noe mere usikker enn for Postquam calix. De som ønsker noter kan henvende seg direkte til meg. Eventuelt kan man lære seg latin og gjøre sin egen rytmiske tolkning utifra originalkilden (jfr ”Tvo norrønne latinske kvæde med melodiar utgjevne fraa Codex Uppsalensis C 230” av Oluf Kolsrud og Georg Reiss, Kristiania 1913).
Andre originale funn fra middelalderen som har en indirekte tilknytning til Norge er Alfonso «el Sabio»s Cantigas de Santa Maria, ettersom en delegasjon fra hoffet hans losjerte i Tønsberg i 9 mnd i forbindelse med frieriet til prinsesse Kristina på midten av 1200-tallet, og sangene til Wizlaz II av Rügen, en sen utløper av Minnesangtradisjonen og dronning Euphemias bror. Disse nære forbindelsene sannsynliggjør at sangene deres ble fremført i Norge, men vi har selvfølgelig ingen beviser for det. Opplæring i musikk og diktning var imidlertid en ufravikelig del av de adeliges oppdragelse, og man skilte heller ikke så skarpt mellom musikk og diktning som man gjør nå. Det kommer tydelig frem i det neste jeg vil si noe om, nemlig overførbarhet fra litterære funn. De litterære tekstene er omarbeidee sangtekster, og det finnes sanger om de litterære tekstene etc.

Litterære funn, og sammenhengen mellom dem og funn i folkelig tradisjon
Strengleikar er en samling forholdsvis korte eventyr oversatt fra velsk for Håkon Håkonsson, ca 1230. Den franske kilden er metriske vers av den kvinnelige poeten Marie de France, såkaldte lais, diktet rundt 1150. Hennes kilde igjen er bretonske folkeviser oppfattet som gamle i hennes samtid. Noen av sangene nedtegnes i Bretagne av den franske folkeminneinnsamleren vicomte Hersart de la Villemarqué rundt år 1800, bl a Laustik (Nattergalen) og Lais des Amants. Eventyrene fra Strengleikar satte spor i norsk fortellertradisjon, og gjenfinnes i folkeeventyr som Askeladden og de sju hjelperne og Prinsessen på glassberget. Strengleikar var en del av Håkon Håkonssons europaorienterte kulturpolitikk, der han ville føre den norske eliten inn i europeisk hoffkultur gjennom oversettelser av populære verker, bl a Tristan og Isolde, Strengleikar og Karlamagnuskvadet. Det som er viktig å merke seg, er at den kulturelle aktiviteten ved det norske hoffet spredte seg både nedover i befolkningen og ut til de norske skattlandene, i mønsteret: prosaoversettelse fra hoffet etterfulgt av folkelige ballader, bevart på Island som rímur eller på Færøyene som kvaddans, eller i de øvrige nordiske land som folkeviser.

I det færøyske materialet finner vi Òluvu kvædi, Runsivals strid, og Karlamagnusar kvædi (Thurén 1908). Dette er gjenklanger av det norrøne Karlamagnusarkvædi, sannsynligvis oversatt fra gammelfransk under Håkon Håkonsson, ev Magnus Lagabøte. Av disse er Runsivals strid mest kjent i Norge, som folkevisen Rolandskvadet. Tristrams ok Isonds saga finner vi også gjenklanger av på Færøyene, men da med en nordisk Isolde som reiser til Frankland for å brenne og herje ettersom hennes elskede Tristan er død *kremt*. I fransk tradisjon har vi bl a Lai de Chevrefeuille, fra Italia har vi instrumentalstykket Lamento de Tristan.

Vi har også sanger om Håkon Håkonssons død, om da man brant Jomfru Margrethe i Bergen (også de fra Færøyene), og om Alf Erlingsson/ «Mindre Alf», en stormann fra Norge på 1300tallet. Han endte sine dager på Steyle oc Hjul, selvom han prøvde å redde seg unna ved å forsøke å overtale dronningen til å ligge med ham istedenfor å straffe ham – han var adelsmann og sjørøver, og mere mann enn noen annen hun skulle ha kjent, sa han. Visene om Alf er bevart både på Færøyene (Thurén 1908) og i Vedels «Hundrevisebok» fra 1591.

Håkon Håkonssons europeiseringspolitikk ble videreført av Dronning Eufemia, som fikk ytterligere populære verk oversatt til gammelsvensk, attpåtil i knittelvers: Ivan Løveridderen, Hertug Fredrik av Normandie, og Flores og Blancheflor. Fra Frankrike har vi bevart en sang hentet fra nettopp Flores og Blancheflor, utformet som en dialog mellom Flores og den onde, vanskapte vokteren av tårnet der Blancheflor sitter innesperret. Sangen heter Gaite de la Tor og gjør seg utmerket som musikalsk innslag i gjenfortelling av denne tårevåte fremstillingen av ung kjærlighet i middelalderen, den forbudte kjærligheten mellom en muslimsk prins og en kristen tjenestepike *sukk*!

Denne hofflitteraturen omhandler i bunn og grunn hvem som puler hvem når, og er slik sett en middelaldersk versjon av Paradise Hotel. Publikumsvennlig er det uansett, men det kan være litt vanskelig å finne historier som egner seg for barn. Da kan det være nyttig å supplere fra legendene om forskjellige helgener, men særlig om Jomfru Maria. I norrønne Marialegende fremstilles hun som en kvinnelig superhelt med flyvekappe, alltid klar til å banke opp djevler og slemme riddere, og sørge for at det går bra med de snille tilslutt.

Opplysninger om musikere fra andre skriftlige kilder
Tilsist vil jeg trekke fram en scene fra Sverres saga, der man for første gang møter utenlandske joungleurs, eller leikere, som de ble kjent som i Norge. Leikerne oppfattes her som konkurrenter til en islandsk skald, som de selvfølgelig taper for. Skalden blir belønnet og leikerne blir jagd. Men snart var leikere fra andre land mere hovedregelen enn unntaket (da Håkon Håkonssons saga ble skrevet, f eks, måtte Sturla Tordsson dikte inn vers om kongens bedrifter som en del av arbeidet med å skrive sagaen – skalden var ikke lenger levende underholdning). Derfor er det grunn til å tro at det ble brukt et standard internasjonalt repertoar i Norge, spilt av de samme menneskene som jobbet andre steder i Europa, og på de samme instrumentene, fra 1200 og fremover.

Det er også et avsnitt i Kongsspeilet som regulerer leikernes juridiske stilling:

«Så er det somme av huskarane til kongen som ikkje er bordfaste hjå han og berre sjeldan kjem til hirda. Dei får ingen ting av kongen anna berre vern og hjelp til å hevde sin rett mot anna folk, og likevel er dei kongsmenn. Kongen tek òg det same både i huskarsgilde og i tegngilde etter desse menn, om dei blir drepne, som etter dei bordfaste huskarane hjå han. Desse folk som blir kongsmenn, kan vere av allslags yrke; somme er bønder, nokre er kjøpmenn og somme er leikarar» (Hellevik 1965).

Det kan fortsatt være vanskelig å finne en fast heltidsstilling som musiker. Vi får trøste oss med at det ikke var stort bedre i middelalderen: Ingen faste jobber, men hvis du var god nok til å spille for kongen, ville folk tenke seg om før de tok livet av deg. Hvis de drepte deg måtte de nemlig betale en bot.

Ved medlem Maja Marcussen.