Medieval people are often portrayed as staying in the same place their whole life. While some people did not travel extensively, others did – sailors, kings, some members of the clergy and… pilgrims.
The pilgrimage was quite a common occurrence in the middle ages. That doesn’t mean that everyone had been on a pilgrimage, or that everyone knew someone who had, but the pilgrim as a concept and archetype was well known.

In this short article I want to summarize what you can bring with you and wear if you want to portray a medieval pilgrim. The focus will be on the early period, before 1330, but I might include some pictures of later pilgrims, but I think the late medieval pilgrim is easier to find reliable sources to portray. So let us dive into equipment.

The Staff
The most iconic part of the pilgrim’s attire is arguably the staff. There seems to be a progression where in the early period, in the 13^th century, the staff is basically just a stick with a ball on top of it. As time progresses, say late 13^th century to early 14^th century we see the classic pilgrim’s staff with two balls, and from the 14^th century onwards we occasionally see three balls on the staffs. In some instances the staff is just a plain stick, but that is the exception. The one ball version seems to continue at least into the 15^th century in some pictures, but by then the two or three balled versions are much more popular, sometimes equipped with a metal hook to hang things from as well. Staffs could often be equipped with a little spike at the bottom to give extra grip and perhaps, in an emergency, function as a makeshift spear.

Scrip / Bag

Next up is the scrip or bag. Carrying some small things can be essential when you are travelling even though we tend to carry a lot more than the average medieval person (keys, wallet, phone). Scrips show a great deal of variation when it comes to design. Common to basically all of them is that they have a lid. Apart from that they can be interpreted as being made of varying materials (linen canvas, woollen cloth, leather). The lid can be closed with buttons or toggles or just hanging freely. Sometimes it has tassels. Very often the pilgrim’s scrip will feature the scallop from Santiago de Compostela, but quite a few scrips sport crosses instead. Maybe the cross is there on the way to Santiago, and then you replace it with the scallop once you’ve reached your goal? I don’t really know. Quite a few have nothing at all attached to them. Towards the end of the medieval period they seem to be getting bigger. Popular colours for them are black and white, occasionally brown or blue, and sometimes red and other colours. Sometimes they seem to be embroidered.

Hat

Even though there were inns and pubs along all major roads pilgrims could be expected to be out in rough weather. A hat is a good thing to have when the rain is pouring down. Later in the medieval period pilgrims often sported a brimmed hat with the brim turned up, but in the early period the most common was a rather shallow and broad brimmed hat, kind of resembling a salad bowl, that was just left the way it was. Alternatives could be a bycocket or just what we today would refer to as an ordinary “hat”. The broad brimmed version could evidently be worn by both men and women. They are often shown as undecorated, but sometimes a scallop, or even a few scallops, can be seen attached to it. I have yet to see any early period examples of pilgrims’ badges sewn onto the hat, but it is entirely possible. We know it was being done later in the medieval period.

Outerwear

Pilgrims can be seen in a lot of different clothing, but they are most often seen in different kinds of medieval surcotes, resembling what is today referred to a “gardecorps”. Very often these surcotes have semi-circular sleeves, and these are seen on female pilgrims too. Sometimes they seem to wear cloaks, but the clothing used is very varied.

Footwear

Some of the pilgrims appear to be barefoot, some are wearing low shoes and some are wearing boots. Again, there is no uniformity.

Costrel

A costrel for water is good to have around, either in pottery, leather, a wooden one or, later in the medieval period or possibly earlier in the south, a gourd.

Extra bag

And extra bag for carrying stuff is occasionally seen, sometimes carried casually on the staff.

Pilgrim badges and ampullae

So. Now that you have all your gear you depart on your journey. If you’re going to Nidaros you might walk or ride north, or if you’re going to Santiago de Compostela or Rome you might take a ship south to Brygge. Anyway your prize awaits you: salvation, less time in Purgatory, your sins forgiven… but also some very stylish pewter badges. But where to put them? We know that pewter badges and other pilgrim souvenirs were big business but we rarely see them displayed until quite late (14th/15th century). But they must have been worn somehow, and my best guess is that they were sewn to the hat or the scrip.

Interestingly enough some of the later depictions do show actually identifiable pilgrim badges from known sites.

Conclusion

There are several attributes associated with pilgrims in early depictions, i.e. before ca 1350. Some of them are very iconic, but that does not mean that they necessarily have to be present all at once. Very rarely does a pilgrim display all of said attributes. My theory is of course that not all items are needed, not all pilgrims did need that extra bag, but also because not all items are needed in art to show that this is a pilgrim (which is often the point). Some of the late medieval depictions though are clearly meant to show actual pilgrims, and those are, because they are done in a later more naturalistic style of art, but also most probably because they are meant to be showing real people in the present and not allegorical pilgrims from the Bible, closer to the real world medieval pilgrim.

My hope is that this little article will have been helpful when it comes to reenacting pilgrims of the 13th and early 14th century, and to be of guidance to those who are considering going on a pilgrimage. Safe travels!

Oh, and the first pic at the top of the page… is from Le Roman de la Rose, Bodleian Library MS. Douce 195, fol 086v. Late 15th century.

Middelalderens mennesker har etterlatt relativt mange gjenstander som har med spill å gjøre. Terninger, sjakkbrikker og møllebrett risset inn i bunnen av tønner gir oss en antydning om hvordan man hygget seg i gamle dager. Her vil vi gi et eksempel på ett spill som var veldig populært da og forklare hvordan man spiller. Spillet heter Hazard og er et terningsspill og er nevnt blant annet av Geoffrey Chaucer og som seinere ga upphav til det som på engelsk kalles «craps», som den dag idag spilles på casino. Teksten er publisert med tillatelse av Egil Aslak Aursand Hagerup som skrev den en gang i en fjern fortid.

Hazard for Dummies

Det går an å spille Hazard med bare to personer, men man børe være minst fire, og gjerne flere!

Videre trenger man småpenger og to vanlige terninger. Har du tilgang på seks terninger bruker du heller det, så blir det mye enklere å holde oversikt over hvilke tall som er kastet. Jeg vil ta utgangspunkt i at man bruker seks terninger i denne guiden, og omtaler hvert av de tre terningeparene som et terningesett.

Nå velger du en person som skal starte som kaster. Hvem som begynner er ikke så nøye, for man bytter på dette jevnlig. Det er slik at den som er Kaster spiller mot alle de andre, og med mange spillere vil derfor kasterens fortjeneste kunne være enorm. Det samme gjelder imidlertid også utgiftene…

Så begynner man å spille! Før selve terningene kastes, må alle som vil spille mot Kasteren satse et lite grunnbeløp. For eksempel en krone. I praksis vedder de da på at Kasteren kommer til å tape, og man vedder da som oftest lite siden oddsen på dette tidspunktet er 50/50. Om man ønsker kan man godt satse mer, men det er helt opp til Kasteren hvilke veddemål han vil ta i mot. Hvis han ønsker kan han velge å ikke vedde med noen, og da går turen videre mot venstre.

For hvert enkelt veddemål som Kasteren velger å akseptere, legger han samme sum ved siden av det satsede beløpet. For å bekrefte at et veddemål er inngått, kakker han ved hver enkelt av disse, og har med ett eliminert én av grunnene til å trekke blankt (Hva? Nei, jeg har da slettes ikke veddet noe! Kaller du meg en løgner!?). Når det ikke er flere veddemål som Kasteren vil godkjenne, kaster Kasteren det første terningsettet for å fastsette Kardinaltallet. Virker det omstendelig og forvirrende? Ta det med ro. Det jeg har beskrevet så langt tar vanligvis bare noen sekunder i spill, og i tillegg til Kardinaltallet er det bare ett annet tall du trenger å huske navnet på, og det heter Sjanse. Heng med!

Kardinaltallet må være et tall mellom 5 og 9.

På dette første terningsettet kan ingen vinne eller tape noe. Kasteren fortsetter bare å kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har etablert et Kardinaltall (omtales som «kardinal»), kan han kaste det andre terningsettet. Dette andre kastet skal fastsette Sjansetallet.

Sjansetallet (omtales som «sjanse») må være et tall mellom 4 og 10.
Også her må kasteren kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har fått en Kardinal og en Sjanse, bruker han det tredje terningsettet, og kaster dette til han får en av de to tallene.

Hvis han får Kardinaltallet først, taper han, og men får han Sjansetallet vinner han.

Så langt er det vel ganske greit? Kasteren kaster to tall, og om han vinner eller taper kommer an på hvilket han kaster først, sant? Vel – det er litt mer, og det er også forklaringen på hvorfor det andre kastet heter Sjanse:

Du husker når man hadde funnet et Kardinaltall, og kastet for å finne Sjansetallet? Vel, det jeg ikke fortalte var at runden kunne avgjøres allerede der. Selv om man som oftest går videre til det tredje terningsettet, hender det at ting blir avgjort når man kaster for å få et Sjansetall.

Dette er avhengig av en rekke unntak, og kommer an på hvilket tall som er Kardinaltall. Det er her de aller fleste gir opp å skjønne Hazard, men jeg skal prøve å gjøre det forståelig:

Kardinaltallet var det første godkjente kastet, og Sjansetallet er det andre. Når kasteren skal sette Sjansetallet må han kaste et tall mellom 4 og 10. Den er jo grei. Men: Mens han kaster for å få et godkjent Sjansetall, kan han både vinne og tape umiddelbart hvis han skulle kaste bestemte tall. Disse er imidlertid unntak, og normalt får han et Sjansetall, og man fortsetter videre med det tredje terningsettet som tidligere beskrevet.

Listen som følger er det ikke nødvendig å huske, for det er alltids noen som kan det. Det vil ihvertfall alltids være noen som hevder å huske det. Det viktigste er at man skjønner prinsippet.

SJANSEKAST-UNNTAK:
________________________________________________________________
Hvis Kasteren kaster og får Kardinaltallet vinner han umiddelbart.

Hvis Kasteren kaster 2 eller 3 taper han umiddelbart.

Hvis Kardinaltallet var: 7, vil kasteren vinne hvis han får 11 mens han kaster for å finne Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 6 eller 8, vil kasteren vinne hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.

Hvis Kardinaltallet var: 5, 6, 8 eller 9, vil kasteren tape hvis han får 11 mens han kaster for å få Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 5, 7, eller 9 vil kasteren tape hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.
_________________________________________________________________

Ja, det er vanskelig. Men når du får prøve det i praksis lærer du det raskt. Det vanskelige er bare å huske alle unntakene, men så lenge noen har en lapp hvor de er notert, er det kjempeenkelt.

Dette var den helt grunnleggende spill-delen. Resten er i grunn detaljer, men de gir mer liv i spillet. Dette handler om hvordan selve veddingen foregår:

Som jeg nevnte innledningsvis vedder man gjerne en krone for å være med fra starten av. Når man inngår dette veddemålet vet man ingenting om hvordan det kommer til å gå videre, ettersom ingen terninger er kastet. Allikevel ønsker kanskje noen dristige sjeler å gå høyt ut fra starten av allikevel, og da er det fint for Kasteren å selv kunne bestemme hvor mye risiko han ønsker å utsette seg for (Hvis Halvor er Kaster og har ti kroner igjen, vil han sannsynligvis avslå Fredriks 20-kroning (med mindre han er villig til å sette lua si på spill)).

Underveis i kastinga kan man når som helst opprette nye veddemål eller øke de man allerede har. Hvis oddsen øker betraktelig kan det hende at en av partene ønsker å øke innsatsen. Det skjer kun hvis den andre er interessert – uavhengig om man er Kaster eller ikke. Er oddsen i den enes favør kan godt den andre kreve at han bare øker innsatsen halvparten så mye som den andre. Dette er helt og holdent opp til de enkelte – men den som blir forespurt om å øke innsatsen skal legge samme sum på bordet, og kakke for å bekrefte at veddemålet er inngått. Det er også strengt forbudt å trekke et veddemål som er bekreftet ved kakking.

Det er også slik at spillerne kan vedde seg i mellom. Dette kan gjøres under hele runden, så lenge terningene ikke er i bevegelse. I disse veddemålene vedder man også på at Kasteren kommer til å tape eller vinne, men kasteren er ikke med på disse veddemålene. Spillere som ikke har veddet med Kasteren direkte også være med her. Med slike veddemål kan man modifisere pengesummen man risikerer å tape. Jeg forklarer dette nærmere i eksemplet.

Noe som er viktig når man spiller Hazard er flaks. Siden denne ikke alltid her helt konsekvent kan det være greit å vite litt om odds. Som tommelfinger-regel kan man si at oddsen for å få 7 er størst, og jo lenger unna 7 du kommer, jo dårligere odds. Oddsen på Sjansekastet er litt mer avansert, men totalt sett er det i teorien nesten 50/50 prosent sjanse for å vinne hvis man er med fra starten av. Men underveis endrer både odds og innsats seg, og det er da Hazards virkelig blir spennende.

EKSEMPEL:
La oss si at vi er i Odense, og at jeg, Halvor, Arne og Fredrik sitter rundt et dunkelt belyst bord og spiller Hazard med Arnes antikke terninger. Rent hypotetisk.

Fredrik er Kaster. Halvor og Arne satser hver sin Skandinaviske krone, og Fredrik kakker ved myntene for å godkjenne veddemålene. Jeg prøver meg med en Svensk 50-øre, men Fredrik vil ikke spille om så lite. Jeg legger på en norsk 50-øre til, og Fredrik kakker ved myntene med Ølkruset sitt.

Deretter kaster han de to første terningene (Kardinal). Først får han 10, men dette er for høyt. På andre forsøk får han 6, og vi lar de to terningene ligge. Arne velger å utvide veddemålet sitt til to kroner, og Fredrik legger på to kroner og kakker. Ingen tør å vedde mer enda, så Fredrik kaster igjen. Han kan nå vinne på 6 og 12, men vil tape om han kaster 2, 3 eller 11.
Terningene ruller, og han får… 6!
Siden både Kardinal og Sjanse ble det samme vinner han, og håver inn min og Halvors krone, samt Arnes to.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik legger ut samme sum, kakker, kaster og Kardinalen blir 8. Nå vil Fredrik vinne på 8 og 12, og tape på 2, 3 og 11. Oddsen er nå den samme, men brent av forrige runde tør jeg ikke satse like friskt. Derimot vedder jeg 1 krone på at han kommer til å vinne. Halvor vedder 1 krone i mot, og jeg kakker. Da har vi et veddemål uten at kasteren er med, og jeg har i praksis sikret meg at jeg både taper og tjener en krone uansett hva som skjer. Jeg går altså i null, mens Halvor enten taper eller tjener to kroner.
Terningene ruller, og han får… 11!

Jeg gikk i null, og Halvor jubler mens Fredrik fortviler.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik kakker, kaster og Kardinalen blir 7. Mens han kaster for å sette et Sjansetall vil han vinne på 7 og 11, og tape på 2, 3 og 12. Siden 7 er det som er lettest å få, tør ingen utvide veddemålet med Kasteren. Derimot vedder jeg 2 kroner på at han kommer til å vinne. Nå kommer Are, og er villig til å vedde 1,50 mot. Are har ikke satset noe med Kasteren, men kan alikevel spille mot både meg, Arne og Halvor. Jeg kakker, og vil nå tjene 50 øre hvis Kasteren (Fredrik) vinner, og tape 1 krone hvis han taper.
Terningene ruller, og han får… 4!

4? Ingen av unntakene slo inn, og 4 vi har dermed satt et Sjansetall. Nå vil Kasteren vinne hvis han kaster Sjanse, men taper hvis han kaster Kardinal først. Arne vedder 4 kroner på at kasteren taper, mens Halvor vedder 2 kroner mot. Arne godkjenner det, for oddsen er helt klart på hans side.

Nytt kast: Terningene ruller, og han får… 8!

8? Pokker…

Fredrik rister terningene, og Arne og Are heier på 7, mens jeg og Halvor heier på 4.

6…
3…
12… Heingen blir høyere, og ølkrusene fylles opp igjen.
5…
7! Nei, det var bare prikkene som var utydelige: 8…
9…
4! *Alle lenger seg fram for å se om de så riktig*
4!!! Jubel og forvilelse blandes, og rikdom og konkurs er et faktum.

Til sist, noen tips:

– Ikke spill med større enheter enn 5-kroner ­ da kan man fort tape mye penger, og det er ikke gøy. Vanlige satsebeløp bør ligge mellom 50 øre og 2 kroner.

– Man trenger strengt tatt bare ett par terninger, men med tre par slipper man å huske hva som ble kastet tidligere.

– Hvis man vil ha en fast regel på bytte av kaster, er det korrekte at turen går videre til venstre når kasteren taper.

For de som kan Hazard, men ikke husker tallene, har jeg laget en huskelapp som jeg la her:

For elitespillerne som vil vite hvilke odds de forskjellige kastene har, har jeg funnet og lagt ut denne listen:

Send gjerne kommentarer – jeg blir like glad for både ros og kritikk. (egilaslak at gmail punktum com).

NOTA BENE: Pengespill er forbudt. Vi tar derfor ikke på oss ansvaret for at folk spiller hazard – dette er bare en presentasjon av reglene.