Artikler

Levendegjøring av historie
Av Vegard Vike

Fortiden kan karikeres og manipuleres. Når man levendegjør historien blir det lett til at man romantiserer den, for egen glede og andres underholdning. Men levendegjøring er ideelt sett så mye mer.
Historien og middelalderen har foregått her vi fysisk befinner oss. Alikevel fremstår middelaldersamfunnet som både eksotisk og fremmed. Det er mye vi ikke vet om perioden av middelalder vi har valgt oss ut for Kongshirden 1308 – Akershus (årene 1299-1319). Samtidig er det utrolig spennende hvor mye man faktisk kan greie å finne ut ved å gjør en skikkelig innsats med å saumfare kilder, drive egen forskning og eksperimentere. Arbeidet med levendegjøringen gir en bedre forståelse for mange sider av fortiden vår. Truede kulturtradisjoner blir aktualisert og gamle håndverkstradisjoner blir gjennoppdaget.

Man kan bedrive levendegjøringen og gjenskapelsen som personlig underholdning, men i prosessen utvikles utstyr og evner til å formidle historien også til andre. Arbeidet med å fysisk gjenskape det de omgav seg med gir rikelig med muligheter til å utvikle ferdigheter innen håndverk og annen virksomhet. Levendegjøring av historie krever arbeidsinnsats og engasjement, men gir også mye tilbake. Med varierte aktiviteter som kamp, håndverk, matlaging, leirliv, fordypning i kildene og eksperimentell utprøving er det lærerikt og stimulerende.

Living history og reenactment
Levendegjøring av historie har vokst sterkt fram internasjonalt som folkehobby, livsstil og turistattraksjon siden 1970-tallet. Det finnes mange ulike nivåer av seriøsitet der ute, og ikke alle har samme motivasjon. Vikingtid er populært i Skandinavia, borgerkrigstiden i Amerika. I England er mange tidsperioder svært populære, blant annet rosekrigen på 1400-tallet. I Frankrike napoleonstid, samuraiperioden i Japan også videre. Dette er bare noen av de mange settingene som finnes. De engelske begrepene «Living history» og «reenactment» flyter ofte sammen, men betyr egentlig litt forskjellige ting.

Reenactment betyr gjenskapelse av et historisk slag eller hendelse. Det finnes dype historiske røtter for gjenopplevelse av slag. Allerede romerne gjorde det ved såkalte naumachia teaterspill. Prestisjefylte sjøslag gjenskapt i et vannfylte colosseum med gladiatorer som aktører. Gladiatorene risikerte livet. Like farlig er det ikke for dagens reenactere, men de mest populære reenactmentslagene, de med 17-1800-talls setting, kan tiltrekke seg like mange deltagere idag som det faktisk var ved slaget som gjenskapes. Marengo i Nord-Italia år 1800 er et slikt slag som allerede få år etter ble gjennopplevd som reenactmentslag. I dag deltar folk fra hele Europa i dette slaget, også fra Norge. «Civil war»slaget i Gettysburg, Pennsylvania, USA er det største i verden med omtrent 20 000 deltagere og flere titusener av tilskuere.

Living history som fenomen er bredere anlagt enn reenactment. Kamp og slag kan være en del av historisk levendegjøring, men mer fredelige sysler fra historien er også vektlagt. Blant de mer seriøse grupperingene er det valgt ut en snevert avgrenset periode i tid og rom for å sikre en konkret og eksakt gjengivelse, og unngå et utflytende sammensurium i kildebruk og portreteringer. Noen har et fokusert og avgrenset interessefelt, som for eksempel bueskytting, andre prøver å favne flere aktiviteter. Drakt, matlaging, boforhold, gårdsdrift, legekunskap, håndverk, ulike kunstformer, våpen og kamp er noen av områdene som kan berøres. Historisk drakt, historisk mat og portable boforhold i form av tidsriktige telt pleier å være viktig for de fleste.

Den sosial settingen som leirlivet skaper er viktig, og er for endel en egen livstil om sommeren. Familier med barn skaffer seg eget familietelt og har dette som en alternativ ferieform.

Ridderromantikk
Englands kong Edward I og hans sønnesøn Edward III arrangerte på 12-1300-tallet turneringer som skulle illudere kamp mellom «Riddere av det runde bord» med Edward selv som kong Arthur. I 1839 arrangerte Lord Archibald Eglinton en storslått reenactmentturnering ved Eglinton Castle, som dessverre regnet bort.
I 1899 ble Akershusfestlighetene arrangert for første gang. En komité hadde siden 1896 jobbet med å samle inn penger til restaureringen av Akershus slott. Akershusfestligheten var et virkemiddel i dette arbeidet, og ble et stort arrangement med hovedvekt på middelalder. En plakat laget for festlighetene av Andreas Bloch kan sees til venstre. Ved festlighetene ble det arrangert historisk opptog og ridderturneringer i tillegg til skuespill, revy, kino, vin- og ølstue, lotteri og marked.

Opptoget gjorde tydeligvis inntrykk:
«Aldrig har Kristiania været vidne til et opptog, som det der i dag red inn på Fæstningspladsen … da kong Haakon og hans straalende følge i sit historiske kostume holdt inntog paa pladsen hvor faner og standarter … viftet i vinden.»

I Aftenposten 27. juli 1899 kan man lese om forberedelsene:
«Forberedelsene til de storartede festligheter, som vil begynde den 18de September, drives nu med stor kraft, og man har særlig travelt med at udstyre alle medvirkende damer og herrer i dragter fra begyndelsen af det 14de århundrede. Ved aabningshøytideligheden, som skal forestille ridderspill, der af Kong Haakon Magnusson den 5te gives til ære for sin datter Ingeborgs bryllup med den svenske Hertug Erik, vil der blive utfoldet megen prakt, og fyrstelige personer, riddere, væbnere og hoffdamer vil bidrage til at skabe historisk illusjon og liv.
Kong Haakon kommer til at optræde i vaabenkjole af violet fløil med guldbroderier, med kongekaabe og krone på hovedet, mens hans værdige ganger forsynes med hodeprydelse, et slags trekantet skjold med den norske løve i rødt felt, hvor kanten er besat med hvide fjærduske.
Dronningen vil bære en glimrende kjole av guldbrokade og kaabe av rød fløil foret med hermelin. Hendes hest har på hovedet en lignede prydelse som Kongens, forsynet med det norske og skotske vaaben, da Skotland var Dronningens hjemland.
Kongens livgarde, bestående av 20 mand, vil møde i læderfollerter, benskinner og mæktige hjelmhatte på hovedet, med svære runde skjold på armen.»

Akershusfestlighetene kan man si var 600-års jubileet for byggingen av Akershus festning. Borgen ble påbegynt i 1299 med kong Håkon V Magnusson som byggherre. Hundre år senere, i 1999 ble stafettpinnen tatt opp igjen når festningen fikk sitt 700-årsjubileum. Jubileet ble feiret med et rikt program av aktiviteter året igjennom, og speilet delvis arrangementet som hadde foregått 100 år tidligere. Kongshirden 1308-Akershus hadde spiren til mye av sin identitet det året, men da foreløpig under navnet Kjertesveinene.

Romantiserende nasjonalfølelse
Ved nasjonsdannelse og oppbyging av nasjonalfølelse har det vært spilt på forestillinger om fordums storhetstid og benyttet elementer av reenactment som symbolske virkemiddel. Disse strømningene kan ofte sees på som sjarmerende, men det har også tippet over i stygge avskygninger av maktstrukturene. Nazistene leflet med både romersk og germansk/norrøn fortid, gjerne blandet inn med arisk opphøyethet og okkultisme. Det romerske imperiets makt har også vært forbilde for blant annet USA når de valgte ørnen til nasjonalt symbol, benyttet betegnelser som senate og republic, og bygde romerskinspirerte maktbygg i blant annet Washington DC. I Skandinavia og Norge bidro 1800-tallets oppkonstruering av en mytisk vikingtid til den nasjonale selvfølelsen. Man kan også velge å se det å gå i bunad som en slags nasjonalromantisk reenactment.

Moderne reenactment
Mer om utviklingen av moderne reenactment i England.
Kritiske vurderinger om autensitetstandarder i reenactment.

Referanser
Reenactment definisjon: http://en.wikipedia.org/wiki/Reenactment
Eglinton Tournament:
http://www.ayrshirehistory.org.uk/Shorts/localhero.htm
http://www.vam.ac.uk/collections/british_galls/audio_tales/eglinton_tourn/
http://www.georgeglazer.com/archives/prints/genre/eglingtonjoust.html

Stephan Tsudi-Madsen og Harald Moberg. «Akershus vårt riksklenodium 700 år», Aschehoug, 1999. (Beskriver Akershusfestlighetene s85-88)

ArtiklerVåpen og utrustning

– norrøne våpen gjennom en språkforskers øyne

(Ved medlem Anders Helseth, først publisert i 2001, se også via Wayback Machine)

I 1914 skrev etymologen Hjalmar Falk avhandlingen ”Altnordische Waffenkunde”. Temaet var våpen i norrøn litteratur; typer, bruk, navn og symbolikk. For de som er interessert i dette i dag er boka nærmest uvurderlig da Falk gikk i gjennom store mengder kildemateriale. Boka er skrevet på tysk, med store mengder sitater på norrønt. Denne blandingen kan være tung å svelge, derfor har undertegnede skrevet et slags oversatt referat for å gjøre verket lettere tilgjengelig. På grunn av at boka er en oppramsing av detaljer med små slutninger innimellom har min fordøyde versjon blitt det samme, med vekt på det jeg syntes var mest interressant.

Falks kilder begynner i tid med de tidligste heltediktene, bl.a Beowulf, som trolig stammer fra 5-600-tallet. Senere kilder er de velkjente ætte- og kongesagaene. De fleste av disse er skrevet ned på 1200-tallet, selv om de tar for seg begivenheter fra tidligere tider. Han har også gått igjennom de sagaene som tar for seg mer samtidige begivenheter (Sverres saga f.eks), landslover og bylover, testamenter og forordninger helt opp til slutten av 1300-tallet.

Det skjedde selvfølgelig store endringer i våpenutstyret i løpet av denne lange perioden. Dette slår ofte ut ved at sagahelter fra 800-tallet utstyres med våpen fra 1200-tallet. Noen ganger peker Falk på slike tydelige anakronismer i tekstene, andre ganger virker det som om han ikke er klar over sagaforfatterenes manglende historieforståelse, og det kan være litt vanskelig å forholde seg til. Det samme problemet gjelder Falks forhold til de mer fantasifulle sagaene. Det tydeligste eksemplet er Saxo Grammaticus danmarkshistorie, hvor helter kan fly og piler returnerer til sin eier. Noen ganger er han svært kritisk til slike tekster, andre ganger svelger han vanvittige skrøner med søkke og snøre.

Der salige Falks slutninger kommer for mye på tvers av mine beskjedne kunnskaper om arkeologi, smiing eller praktisk våpenbruk har jeg tillatt meg å komme med noen kommentarer. Dette gjelder også der jeg følte at noen ekstra opplysninger var på sin plass. Disse kommentarene er markert med klammer < >, mens sitater er skrevet i kursiv.

Sverd

Sverd omtales med mange typebetegnelser i litteraturen; Sverd, sax, mækir og skolm. Sverd er en generell betegnelse og er det mest brukte ordet. Sax og mækir omtales i både én- og toeggede versjoner. Skolm brukes bare av overnaturlige skikkelser, og er trolig et mytisk våpen. Eneggede våpen beskrives sjeldnere som dekorerte enn toeggede varianter. Tidlige saxer har ofte grep av tre, eller kun en liten knapp.

[Bilde]

Sverd fra 900-tall (øverst) og 12-1300-tall (nederst). Vikingtidssverdet er funnet i England, men kan godt ha kommet fra Skandinavia. Middelaldervåpenet er funnet i Oppland og er uvanlig langt for et enhåndssverd med en totallengde på 109 cm.

Sverdknappen kalles på norrønt for overhjalt, parerstangen for underhjalt og selve grepet for mellomkavl. Hjaltene kunne være av bein eller horn tidlig i perioden. Klingen omtales som brandr og det idelle treffpunktet (center of percussion) for hòggstadr. Som i dag var det svakeste punktet på klingene kjent for å være akkurat i overgangen til tangen.

Klingene var av varierende kvalitet. Sverd som bøyde seg under kamp, eller raskt ble sløve kalles deigr. Den høyest verdsatte egenskapen var elastisitet. Den hardeste testen på dette var om spissen på sverdet kunne bøyes tilbake til hjaltet uten at det knakk eller fikk en permanent bøy.

De lengre underhjaltene fra sen vikingtid (Petersen type X) kalles gaddhjalt. Et slikt nevnes brukt offensivt i Gisle Surssons saga ”setti gaddhjaltit i hofuè honom” < Bruk av knapp og parerstang som våpen er velkjent fra senmiddelalderske fektemanualer, f.eks Talhoffers manuskripter>

Kildene omtaler både belter (lindi) og skulderreimer (sverdfetill) til oppheng av sverdet. Både fetill og belte kunne være rikt utsmykket.

Mer enn noe annet våpen var sverdet assosiert med manndom, makt og ære eller tillagt overnaturlige egenskaper. For virkelig å kunne bære sverdet med stolthet skulle det helst være erobret eller mottatt som gave. Overrekkelse av sverd, spyd eller faner var en vanlig markering av at en mann tok imot et len, eller gikk i en herres tjeneste på annet vis.

Når det kom til selve kampen var det viktigste å hogge hardt og fort ”hart ok titt”. Stor betydning gis også evnen til å bruke begge hender like godt. Dette ga muligheten til å utføre det snedige knepet med å bytte om på sverd og skjold under kampen.

Over 170 enkeltnavn på sverd er kjent. Navnene alluderer ofte til utseendet, mønstersmiing, hvor våpenet kommer fra eller hvilke bragder det har utført: Bloðgangr, Brynjubitr, Eggjumskarpi, Fafnir, Flæmingr, Gjallr, Grásida, Gullinhjalti, Langhvass, Málmr, Rostungr (hvalross), Sigrvendill (seierstav), Skálkr (tjener), Verúlf.

Spyd

Spyd er omtalt i mange forskjellige typer og klasser. Hovedskillet går mellom spyd (lanser) og kastespyd. Spydene er igjen oppdelt i støtspyd (kun stikk) og hoggspyd (både hugg og stikk). Disse skillene er ikke helt gjennomførte, og begrepene brukes om hverandre, akkurat som spydene selv; ”leggr til hans með hoggspjóti miklu” <å legge til betyr å stikke/støte>.

[Bilde]

Spydspiss fra vikingtid, velegnet til både stikk og hugg. Totallengde 40-50 cm.

Kastespyd (geirr):

  • Fleinn: brukes om kastespyd og piler med lite utpreget rygg
  • Broddr: kastespyd og piler med firkantet tverrsnitt
  • Krokaspjót: spyd med mothaker
  • Skeptifletta, flettiskepta: kastespyd med flintspiss
  • Pálstafr – spydlignende kastevåpen, trolig en stein bundet på enden av en stokk.

Støtspyd (spjót): 

  • Fjadraspjót: lang og bred spiss. Kraftig skaft som kan være jernbeslått.<jernbeslåtte skaft regnes som et middelalderfenomen> Bladet er lengre og spissere enn på en kesja.
  • Sviða: spyd med vinger på falen.<jernbeslåtte>

Huggspyd (hoggspjót): 

  • Kesja: Hadde trolig en tung og bred spiss. Det berettes at de ble utstyrt med kort skaft til hugg og kast, eller med et lengre til støtbruk. Kesjer nevnes i de eldste kildene helt opp til det omtales som ”stoor sterck Spiudt” og ”Biörnekesior” i 1550.
  • Bryntvari: Et annet navn på en kortskaftet, jernbeslått kesje. Navnet betyr ”brynjeborr”. Det beskrives med firkantet spiss, men bredt ved falen; ”fjoèrin var tveggja alna long, ok sleginn fram broddr ferstrendr, en upp var fjoèrin breiè” <fjoðrin er selve spydbladet.>
  • Atgeirr: Kjært barn… Atgeiren kunne ha kort skaft; i Flateyarbok (1394) nevnes en kar med en atgeir i beltet.

Ask var så dominerende som materiale at det ble brukt som synonym for spydskaft, men alm er også nevnt. Lengden på Støt/Huggspyd beskrives flere steder som så langt at en mann når falen med hånda. Lengre (langskepti) og kortere (båret i beltet) skaft nevnes også.

Spydene ble brukt med både èn og to hender, avhengig av type; ”tok hana (kesjuna) tveim hondum”. Det var ikke sjelden å parere hugg med spydet.

Egennavn på spyd er ikke så vanlig, de som finnes slutter ofte på –nautr, som Skarpeheðinsnautr og Jarlsnautr. Velkjent er også Odins Gungnir og Asbjørn Selsbanes Selshefnir.

Stridsøks

Øksene i den norønne litteraturen kan inndeles i følgende hovedtyper:

Handøx: Håndøksa var både våpen og verktøy. Den beskrives som et lett og hendig enhåndsvåpen, på et vis motsatsen til breiøksa. Skaftet er relativt tynt og langt nok til å kunne støtte seg på.

Breièøx: Breiøksa har et bredt blad som smalner kraftig mot skafthullet. Den er beregnet på å brukes med to hender ”høggr tveim hondum meè breièexi”. I landslovene er den likestilt med sverdet blant folkevåpnene: ”skal maðr hafa breiðøxi eða sverð”. Denne øksetypen er også kjent som ”daneøks”.

En breiøks kunne være smidd på flere måter: En øks med brynevolr/eggvolr hadde en fortykning ved eggen, der eggstålet var smidd rundt eller inni. Hvis øksa var thunnslegin var øksebladet tynt og gikk brått ut ved skafthullet. En veggslegin øx derimot, smalnet jevnt fra skafthullet mot eggen, dvs den var kileformet sett ovenfra. En fjerde type er den såkalte hálfthynna.

Skeggøx: En type øks hvor nederkanten av bladet har en kraftig innsving , noe som gjør at den nederste delen av eggen danner et slags ”skjegg”. Dette var en svært vanlig form i både vikingtid og middelalder. Kongsspeilet (ca 1240) trekker frem langskaftede skjeggøkser som spesielt nyttige ved kamp til sjøs.

[Bilde]

Øks fra vikingtid/tidlig middelalder. Lengde 17-20 cm

Snaghyrnd øx: Dette er en øksetype med hjørner spisse nok til å stikke med; ”hann hafði øxi snaghyrnda…hann lagði øxinni til Jóns, ok kom i kviðinn”. I en relativt moderne reiseskildring fra Island beskrives en slik øks, som i følge tradisjonen var Skarphedins Rimmugygri: Skaftet var 3,5 alen langt (2m?) og jernbeslått. Selve øksa var 18 tommer (45cm) mellom hjørnene.

Taparøx: Taparøksa stammer trolig østfra (tapar er oldslavisk for øks). Den beskrives med spisse hjørner og ikke spesielt stor. ”taparøxi snaghyrnda, eigi mikla, ok hit bezta jarn” (år 1244). Det virker som en ganske sen type jmf: DN. X s.44 (år 1345): ”hann hafði slegit i hofuðit Tófi með taparøxi”.

Bryntroll: Våpen av ukjent utforming og type, med spesielle egenskaper mot brynje.

Køller

Køller (ruddu, kylfu, klumbu) er ikke så mye omtalt i litteraturen. Det lille som nevnes er blant annet at køllene ble laget av et stykke tre, som kunne brannherdes i spissen. Fra noen sammenhenger virker det som om kølle var et mildere våpen enn eggvåpen; ”hann var gyrðr sverði ok hafði i hendi ruddu mikla, er menn kalla kylfu eða klumbu” (Flateyarbok)

Køller kunne være jernbeslåtte, eller ha innsatte pigger som en morgenstjerne. I sistnevnte tilfelle kaltes det ”gaddakylfa”.

I de mer eventyrlige sagaene brukes køller mot trollmenn eller overnaturlige vesener som jern ikke biter på. Kanskje er det treets livskraft som må til for å bekjempe det forheksete.

Kniver

Kniver er heller ikke omtalt i særlig stor grad. Trolig hadde de ikke så mye status knyttet til seg, nettopp fordi de var så vanlige. Bylovene (1274) forsøker å kontrolle knivbruken ”rytningar eru fyrirboðnir at bera”. Ryting er et middelalderutrykk og skal bety noe sånt som ”rytterkniv”. Sannsynligvis er det samme våpentype det siktes til når Kongespeilet anbefaler kongssønnen å ha en ”brynknif góðan” hengende ved salen. Andre ord som bekriver lange, slanke kniver er dalkr, baslare og stikknifr.

Vanlige brukskniver hang vanligvis i en liten lærreim (tygill) fra beltet (belti,lindi), og kaltes derfor gjerne tygillknifr eller lindaknifr. <Arkeologiske funn viser at tygill i dette tilfellet heller er en snor enn en reim >

Skjold

Fra folkevandringstid og vikingtid er det kun kjent runde skjold, sjelden med andre metallforsterkninger enn selve skjoldbulen.

De middelalderske landslovene tar for seg flere typer skjold. Det enkleste som nevnes er lindeskjold. Det virker ikke som disse ble betraktet som fullverdige krigsvåpen, årsaken finner vi et eksempel på i Flateyarbók: ”lindiskildirnir….dugèu ekki fyrir kesjulogum Birkibeina”. Muligens er dette samme type skjold som omtales som ”bóndaskildir” i et DN fra 1350.

Umalte skjold omtales gjerne som ”hvite” i litteraturen. De virker som om de ble ansett som dårligere enn ”røde” skjold. Hvite skjold var et tegn på fredelige hensikter, såpass anerkjent at det ble brukt som regn på fritt leide; ”skjóta upp hvitum skjildi, thvi at that var friðmark”. Denne symbolske bruken av den hvite fargen kan godt ha kommet inn med kristendommen. På samme måte som hvite skjold er et fredstegn, omtales røde skjold også som herskjoldr.

Av menn med en viss eiendom krever Byloven at de skal stille på våpentinget med et rødt skjold eller en tvibyrðingr/tvibyrðr skjóldr. Det siste spiller på antallet lag treverk i skjoldet. Det samme ordet brukes om skjold også med ett, eller i ett tilfelle, fire, lag treverk. Uttrykket krosskjold sikter kanskje til det samme. En rettarbot fra 1282 sier: ”fyrir hvern krossskjold 8 ertuga, fyrir rauðan skjold 3 aura, halfan eyri fyrir buklaraborð”. <1øre = 3 ertuger> Uttrykket ”rødt” kan kanskje komme av rustende jernbeslag eller lærtrekk. I noen kilder betyr det å ”bera rauðar randi” det samme som å bære krigsskjold. Det kan vel sikte til et jernbånd rundt kanten.

Gulatingsloven krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent på våpentinget; ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”. Dette ville dele skjoldet i fire deler, og det er fins flere kampbeskrivelser hvor nettopp en fjerdedel av skjoldet hugges av. <når det er sagt har de bevarte middelalderskjoldene heller tre jernbånd i form av sirkler inni hverandre, enn tverrgående bånd. kanskje måtte jernforsterkninger til for at skjoldene skulle tåle mer enn et par gode hogg?>

Fire skjold fra Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Skjoldene er fra 35-45cm og er derfor å regne som buklere.

Bukleren dukker opp i den norrøne litteraturen i andre halvdel av 1100-tallet. Den er klart adskilt fra større skjold i bruk og omtale. Den omtales som et egnet duellvåpen, til skikkelig krigføring ble den kun brukt hvis man ikke hadde noe annet. I fredstid var det tillatt for kongens hirdmenn å nøye seg med buklari når de skulle stå vakt. Kongsspeilet råder den unge prinsen til å mestre både skjold og bukler, mens Snorre omtaler en kar som ”hafði sverðit undir buklaranum, som thá er menn skylmast”.

Skjoldet kunne også brukes offensivt. Både sverd og spyd kunne slås ut av motstanderens hender eller brekkes ved riktig bruk av skjoldet. Skjoldet kunne også fungere som slagvåpen. Et manuskript utgitt i DN-serien omtaler dette som buklarahogg.

Hjelm

I det gammelgermanske samfunnet var hjelmer et symbol på høvdingstatus. Varianter av uttrykket ”hjelmbærer” var synonymer for en mann av høy byrd. Litteraturen gir mange eksempler på ”gullhjalmr” på hodet til riktige storkarer. Senere blir hjelmer vanligere og inngår etterhvert i landslovenes krav til folkevåpen.

De eldste hjelmfunnene er runde. Spisshjelmene som dukker opp etterhvert omtales som ”hvassan hjalm”, eller ”peitu hjalmar”, det siste etter Poitiers i Frankrike. Det finnes mange eksempler i litteraturen på at disse var satt sammen av ”fjorðungar”, fire trekanter med andre ord. Flere sagaer forteller om folk som bruker hjelmen sin som vannbeholder, ikke noe slurv fra smedens side altså. Slike hjelmer har som oftest briller eller nesebeskytter for å verne ansiktet litt ekstra. Det sistnevnte omtales megetsigende for en nasbjargir.

Tønnehjelmer dukker opp på skandinaviske segl i andre halvpart av 1200-tallet. Uttrykket ”luktr hjalmr” er kun brukt èn gang, men typen er trolig referert til flere ganger, for eksempel når ”Hildibrandr tekr af hofði ser hjalminn” for å se bedre. Visiret på slike hjelmer kalles hjalmblik.

Når en av vår fortids helter eller skurker fester sin hjelm på hodet brukes verbene binda eller spenna. Det tyder på at hjelmene kunne festes med enten snorer som ble knytt eller med reimer holdt sammen av en spenne.

Opp til tidlig middelalder virker det vanlig å bære hjelmen rett på hodet. Dette endret seg senere, i hvert fall for de som hadde råd til fullt våpenutstyr. Kong Sverre (d. 1202) hadde ”viða stálhufu, svá sem suðrmenn hafa, ok undir brynkollu ok panzarahufu” <suðrmenn brukes om folk fra kontinentet, gjerne tyskere>. Hirðskrá (hirdens lover) krever at en skutilsveinn skal være utstyrt på samme måte, altså med en brynjehette og en polstret lue under der igjen. Karl den stores saga omtaler det som svært uvanlig å kjempe uten hjelm over brynjehetta.>

<både løse brynjehetter og brynjeslør festet på hjelmer avbildes på 12-1300-tallet ofte med et slag drapert over skuldrene. i den sammenhengen finnes det et interessant sitat fra biskopa sögur; ”bar halsbjorgina upp af brynjunni, ok beraði hálsinn milli«. ordbruken tyder på at denne brynjehetta hadde nederkanten stappet nedi brynja, ikke liggende oppå. Samtidsavbildninger, spesielt fra tysk område, i form av bevarte eksemplarer: Fra visbygravene er kjent en type som istedenfor har avsluttet firkantet lapp på bryst og rygg. En slik hette burde være lettere å ha på innsiden av brynje eller plata, så kanskje nettopp det den døende herremannen i sitatet var utstyrt med.>

Statue av helgenen St.Maurice, siste halvdel av 1200-tallet. Helgenen er kledd i brynje med integrerte votter, separat brynjehette med firkantet avslutning og en tidlig plata. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Stálhufu som nevnt over omtales som en rund hjelm med brem; stálhufubarèr. Den kunne også være utstyrt med kinnskjermer; kinnbjargir, eller med et brynjeslør ; (brynju-)halsbjorg, hengende fra hjelmen. Denne typen hjelm er rikt dokumentert i Norge også i form av bevarte eksemplarer og samtidsavbildninger. For lettere å se forskjell på venn og fiende kunne hjelmene merkes; ”er that mitt ráð, at menn marki nu stálhufur sinar ok bui sik” I Sturlunga saga, hvor dette rådet gis, skjer denne merkingen ved å knytte bånd rundt hjelmen.

Det er mulig å ane en forskjell på hjelmene det er tale om. Sturlunga saga omtaler spesifikt stálhufa norrøn, i motsetning til kong Sverres ovennevnte. Det siste er kanskje det som kongsspeilet omtaler som hangandi stálhufu. Det virker som om denne typen hjelm har vært relativt vanlig. I Hirdskrå kreves det at både fylgdarmenn, vardhaldsmenn, skutilsveiner, hirdmenn og gjester skal ha stålhufu.

Jernhatter fra henholdsvis Eiker og Skiptvet oppbevart ved Oldsaksamlingen i Oslo. Begge er datert til tiårene rundt 1300 på grunnlag av samtidige avbildninger. Hjelm fra Eiker, C8. Foto: Mårten Teigen, KHM CC BY-SA 4.0.
Hjelm fra Skiptvet, C84. Foto: Elin Christine Storbekk, KHM CC BY-SA 4.0.

Uttrykket járnhattr dukker ikke opp i bevarte skrifter før på midten av 1300-tallet, og brukes i flere tilfeller til å beskrive noe annet enn stálhufu eller luktr hjálmr. Det er derfor sannsynlig at dette ordet betegner en tredje type hjelm, muligens en helt enkel bolle – kjent som en cervelliere eller en bascinett i kontinentale kilder.

Kroppsbeskyttelse

Fellesbetegnelser på alle typer rustningsplagg var herbunadr eller herklæèi. Senere brukes uttrykket herneskja om det samme.

<Metallrustninger, spesielt brynje, dominerer i litteraturen. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis virkeligheten. De vanligste rustningtypene har trolig vært av tekstil, for de som hadde slikt i det hele tatt. Landsloven fra 1274 krever ikke at en mann skal ha noen form for rustning før han eier 18 mark eller mer (det er den rikeste ikke-adelige inndelingen). Brynjer var så kostbare å fremstille at kun de aller færreste hadde råd til det. Et tysk manuskript fra 1400-tallet oppgir at en brynjeskjorte ble beregnet til å være et halvt års arbeid for en brynjumeistari. Du kan selv tenke deg hva det ville koste å ha en it-konsulent ansatt i så lang tid!>

Et alternativ til brynje kunne være rustninger av lær, som er et relativt sterkt materiale. Et velkjent eksempel på denne typen rustning er Hålogalendingene som stilte på Stiklestad ikledd reinskinn som gjorde dem usårlige. Landnámabok forteller om en mann som laget seg rustning av oksehud; ”thvi var han kallaðr leðrhals”. Et tredje eksempel finnes i Karl den stores saga : ”their varu i thykkum ledrpanzarum”.

Tekstilrustninger var sannsynligvis den vanligste rustningtypen. De kunne gi god beskyttelse og var nok den eneste typen kroppsrustning vanlige soldater hadde råd til. Fra slutten av 1100-tallet nevnes forskjellige typer tekstilrustning ofte. Den vanligste typen er panzari (flekka eller fora betyr det samme, men brukes sjelden) Det ser ut til å være et plagg som kunne bæres både under, over eller istedenfor brynje.

En vápntreyju beskrives som et tynnere plagg som ble båret under en annen form for beskyttelse. Hirdskråens paragraf 35 bekrefter dette: ”hirðmaðr skal ok eiga vápntreyju ok utan yfir panzara eða brynju”. I Kongsspeilets avsnitt om hvordan kongssønnen skal kle seg til strid, skal han ha alle disse tre tingene i tillegg til en plata. Der spesifiseres det at det ytterste panseret skal være ermeløst. Det at hirdskråen sidestiller panser og brynje går igjen i både svenske (”brynia æller muza”), og norske landskapslover.

Tekstilrustninger kunne lages på flere måter. Sturlunga saga forteller at ”Th. var i thofastakki theim er sverðin theira bitu eigi”. Dette var tydeligvis et tovet(sammenfiltet) ullplagg. Bevarte eksempler er laget på to forskjellige måter. Den eldre typen er laget av minst to lag solid stoff, som har sydde kanaler stappet med saueull eller lignende. I kildene er panzari vanligvis laget av lin som kan være hvitt eller svartaðr. Panseret til storfolk kan ha et ekstra lag silke eller annet eksklusivt stoff ytterst; ”silkipanzara meðr gullsaumaðum laufum”.

Den andre typen består av mange (15-20) lag lin, som er sydd eller limt sammen. I England er denne typen plagg kjent som en jack. Disse kan være forsterket med jernspiler på utsiden eller skjell av horn eller bein på innsiden. Både Hirdskråen og Flateyarbok nevner styrka vápntreyja, uten at dette nødvendigvis betyr det samme.

[Bilde]

Illustrasjon fra tyske Codex Manesse fra tidlig 1300-tall. Her bæres flere forskjellige hjelmtyper, brynje og spangabrynje. De hvite, stripete plaggene er panser eller våpentrøyer som her blir båret for seg selv eller under brynje.

Brynjer er den rustningtypen som nevnes oftest i sagalitteraturen. Brynjene omtales ofte i poetiske vendinger, helst som omskrivninger av skjorte eller serk. I riddersagaene omtales ofte doble, tredobbelte og til og med firedobbelte brynjer. Hva det skal bety utover et uttrykk for kvalitet er vanskelig å si. Det finnes også eksempler på krigere (konger) som har tatt på seg to brynjer, men det er ikke samme sak. Brynjer omtales både som stuttr og fotsiè. En type kort og lett brynje omtales i Flateyjarbok (1394) som brynstakkr.

Det å ta på seg brynje kalles å steypa (inn eller ut av). Verbet spenna (fast) brukes i en av de senere kildene om både brynje og brynjehoser. I Karl den Stores saga nevnes brynjubond. Disse to vage hintene kan indikere at snorer eller reimer ble brukt for å få rustningen til å sitte bedre.

Det var vanlig å bære andre plagg over rustningen. Disse var vanligvis uten ermer; ”silkitreyju ermalausa”. På 12 og 1300-tallet omtales slike plagg som ermalusr treyja, stuttr kyrtill eller hjupr. Betegnelsene vápnrokkr, brynjurokkr, grusener og jakka er sjeldnere og senere. Overplaggene er nesten alltid røde når de inngår i beskrivelsen av en konge eller jarls prakt.

Såkalte spangabrynjer omtales kun få ganger i litteraturen, første gang i 1160. Laxdøla saga omtaler en Islending som skulle være kledd i bredbremmet jernhatt (stálhufu) og spangabrynja allerede i 1019. Det er svært usannsynlig, derimot forteller dette at begge disse gjenstandene var kjent da sagaen ble skrevet ca 1230-40. En spangabrynje består av små metallplater; spong.

Rustningtypen plata dukker opp i mange kilder fra og med midten av 1200-tallet. Det er ikke en solid brystplate i jern, men sannsynligvis forløperen til disse. Både de velbevarte Visbyfunnene og samtidige avbildninger forteller i detalj hva som menes her. Det er en slags vest, med åpning i siden eller bak, som bæres oppå panser og brynje. Vesten er laget av tekstil eller lær med pånaglete jernplater på innsiden. Jernplatene overlapper, men er ikke festet til hverandre slik at bæreren fremdeles kan bevege seg fritt. På engelsk kalles dette plagget for coat of plates.

For å beskytte bena er brynhosur kjent, av og til med brynbrøkr eller treyjuhosa over. Verbene som brukes når de tas på viser at brynjehosene som ble brukt kunne være hele eller ha snøring bakpå leggen. Kongsspeilet anbefaler i tillegg knebjargir av tykt jern. Den tidligste norrøne referansen til leggskinner finnes i et DN fra 1340 der benwapn og wapnsco nevnes.

Hirdskråen krever at skutilsveinn skal ha brynglofar for å beskytte hendene. Disse kunne være løse, eller laget i ett med ermene på brynja. Et DN fra 1331 nevner stálhanzki, mens et fra 1340 omtaler hogghanzki. Flateyjarbok skriver at ”flestir allir tyjaðir panzerum, járnhottum ok vápnhonzkum”.

En mindre rustningdel som omtales i litteraturen er spaldener. Dette plagget sidestilles med vápntreyju i kravene til skutilveiners hærklær. Falk støtter seg til en Schultz, som mener dette er et polstret plagg som dekker skuldrene. <på engelsk er spaulders platebeskyttelse for skuldrene.> En annen rustningdel er kraki/kragi. En slik nevnes første gang i et DN fra 1353, og betegner sannsynligvis en løs brynjekrage.

Litteratur:

  • Cowgill, de Neergaard & Griffiths 1987: Knives and Scabbards, HMSO, London
  • Edge & Paddock 1997 : Arms and armor of the medieval knight, Saturn books, London
  • Falk, H 1914 : Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania
  • Heggstad, L m.fl 1990 : Norrøn ordbok (4.utg), Samlaget, Oslo
  • London Museum 1940 : Medieval catalogue, HMSO, London
  • Oakeshott, R. E : 1960: The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry. Lutterworth press, London
    Thordeman, B : 1939: Armour from the Battle of Wisby 1361, Kungliga vitterhets historia och antikvitetsakademin, Uppsala
  • Artikkel om vikingtidsskjold; http://www.ozemail.com.au/~chrisandpeter/shield/shield.html

Arrangement med KH1308

2.-3. juli 2016 deltok Kongshirden 1308 på Middelalderdager på Varberg Festning i Sverige. Vi pakket ned kjøkken, tipier, støperi, solseil og en paviljong og kjørte avgårde med friskt mot.

Turen til Varberg ble en frisk opplevelse med mye vind på toppen av festningen, og vi kan stadfeste at både tipier og paviljong tåler en hel del juling.

På to dager fikk vi vist frem kjøkkenkunnskaper gjennom matlaging i felt, arbeid med bronsestøp og testkutting.

Testkuttingen var en stor publikumssuksess. Vi demonstrerte hvor motstandsdyktig våpentrøye og brynje er mot hugg og stikk fra sverd og spyd. Endre ledet publikum gjennom en historisk innføring i hærbunad og våpen.

I essa ble det igjen gjort forsøk på å lage støpeformer med leire, sand og avføring fra hest. Lærling Trym fikk æren av å tråkke massen jevn og fin for å skape en konsistent egnet til støpeformene. Publikum fikk lære en hel del om teknikker brukt på tidlig 1300-tall, og de ivrigste fikk følge prosessen fra start til ferdig støp.

Kokka Marit slo seg løs på kjøkkenet denne helgen. Hun disket opp med flere herligheter som oksekjøtt kokt i vin, fritert pastinakk og vårruller anno 1308. Å eksperimentere med kjøkken i felt er veldig interessant, og kjøkkenet i Kongshirden 1308 har utviklet seg til å bli stor del av leiren.

Vi tar oppdrag

Vi kan bookes til ulike oppdrag. Foreningen Kongshirden 1308 Akershus kan fremstå som medlemmer av hirden ved rene vaktoppdrag, da kledd i hærbunad etter kravene stipulert i Hirdskråen, Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn, eller ved demonstrasjoner av middelalderens våpen og våpenbruk. Vi kan, med skarpe kopier av middelalderske våpen, vise effekten disse hadde mot ulike rustningstyper og også naken hud (f. eks griselår). Dette kaller vi testkutting.

Kongshirden kan også gjøre drakt- og utstyrsfremvisning, håndverksdemonstrasjoner eller foredrag om ulike tema innenfor vårt virke og tidsperiode.

På arrangementer som varer over flere dager kan vi stille med 10-25 personer i middelaldersk drakt boende i en middelaldersk teltleir. Denne leiren inneholder gjerne håndverksboder som blant annet våpensmed, bronsestøpere, skomaker, tekstilarbeidere, keramiker, tekstilrustningsmaker, buemaker og eget historisk feltkjøkken hvor vi lager mat etter oppskrifter fra 1300-tallet.

Foreningen tar et honorar for deltakelse. Honoraret ligger normalt mellom 5000 – 50 000 kroner, alt avhengig av omfang. Hvert enkelt medlem får ikke betalt ved opptredener, honoraret går til foreningens felles virksomhet. Vi kontraktfester alle oppdrag med oppdragsgiver.

Vennligst vær oppmerksam på at vi ikke kan være til særlig mye hjelp når det gjelder skoleoppgaver og slikt. Mye av det vi bruker er primærkilder og kan ikke brukes akademisk på den måten.

Kontakt oss gjerne for en forespørsel på styret.kongshirden1308 at gmail.com !

Om foreningen

Kongshirden 1308 Akershus er en forening som holder på med levendegjøring av historie. Vi har valgt oss en periode i norsk middelalder; kong Håkon V Magnussons regjeringstid 1299 – 1319.

Når vi deltar på arrangementer, holder oppvisning eller foredrag, fremstår vi som mennesker fra en annen tid. Det er viktig for oss å understreke at vi hverken “leker middelalder” eller “kler oss ut”. Vi er svært nøye i vår bruk av historiske kilder slik at alt vi fremviser av klær, verktøy, kjøkkenredskap, krigsutstyr og våpen er så nære virkeligheten som vi kan komme. Vårt hovedmål er å øke egen kunnskap om perioden, og ikke minst å formidle den videre til publikum. Ved hjelp av nøye rekonstruert drakt og utrustning og ved å bo i en fullt ut fungerende middelaldersk feltleir gir vi besøkende et lite glimt av hvordan livet kanskje var i Norge under kong Håkon V Magnusson.

Vi gjenskaper bare utvalgte deler av middelaldersamfunnet, og fremstiller normalt hirden som kongens hoff. Ettersom det er usannsynlig at en skutilsvein (ridder) eksempelvis laget sine egne støvler, har vi også valgt å inkludere spesialiserte håndverk og tjenester i vår fremstilling. Dette gjør vi for å kunne vise et bredere bilde av livet i middelalderen, der vi kan representere flere samfunnslag. Vi forsøker etter beste evne å fremvise autentisk håndverk, håndarbeid, matlaging og annet virke ved all utadrettet virksomhet. Et besøk i leiren vår vil gi en spennende og lærerik opplevelse for både store og små.

Vi er fullt klar over at vi aldri vil kunne få frem den fulle sannheten. Middelalderen er tapt, men ved å granske materialet menneskene som levde i Norge og Europa for 700 år siden har etterlatt seg kan vi sakte og sikkert få på plass flere biter i puslespillet. Vi er i en stadig prosess, og utvikler oss selv og utstyret vårt hele tiden.

Foreningen består av folk i alle aldre og med mange ulike bakgrunner. Vi har medlemmer helt fra barnehagealder til pensjonister, men hovedvekten av medlemmene er “unge voksne” med ganske vanlige studier og jobber. Det er interessen for fortiden som binder foreningens medlemmer sammen. Man trenger ikke utdanning i middelaldersk materiell kultur, eller å bruke all fritiden sin på granskning av kilder for å være medlem hos oss. Foreningens medlemmer har allerede gjort et enormt arbeid i årene fra den spede begynnelse i 1998. Resultatet av dette arbeidet gjenspeiler seg kanskje mest i draktkompendiene som har blitt laget til hjelp for både nybegynnere og mer erfarne medlemmer.

Vi har jevnlig fellesaktiviteter for å sosialisere og hygge oss sammen, også når vi ikke er på arrangementer. Dette kan være rene mekke- eller symøter, dugnader for å vedlikeholde fellesustyret vårt eller organiserte turer og arrangementer som kun er for våre medlemmer.

Av og til gir vi spesialbestilte foredrag og oppvisninger, men mest er det snakk om deltakelse på middelalderfestivaler i inn- og utland. I bildegalleriet kan du se eksempler på Kongshirden 1308s aktiviteter.

Vi vil gjerne ha flere medlemmer. Hvis du kunne tenke deg å være med i Kongshirden 1308, kan du lese mer om hvordan det foregår og hva vi krever her.

ArtiklerTrearbeid

Ting i tre virker gammeldagse og nærmest tidsløse på oss som er vant til plast og kompositt, men også de har gjennomgått endringer som gjør dem vel så egnet til å male tidsbilder som klesdrakt, musikk og bevæpning. La oss ta en titt på noen karakteristiske trekk ved håndverket og på noen gjenstandskategorier.

Når snekker og tømrer arbeidet med plank i tiden rundt år 1300, var det i all hovedsak kløyvd – ikke saget – virke han arbeidet med. Det gjorde øksa til håndverkerens viktigste arbeidsverktøy, men har lite med mangel på teknologi å gjøre. Tvert imot var det å kløyve en stokk i plank både arbeidseffektivt og ga sterkere ved fordi man følger fiberretningen og fordi radialkløvd ved ikke splitter så lett. Ikke minst beveger slik ved seg mindre med endringer i fuktighet. Derimot gir det mye svinn og stiller høye krav til at virket er rettvokst og kvistfritt. Fra ikke lenger unna enn danske Stege borg kjenner vi da også til at tangentialsaging av bord med rammesag ble praktisert så tidlig som i 1314.

Mye av arbeidet ble gjort med ferskt, såkalt grønt, virke. Treverket er lettere å bearbeide når det er ferskt. Da sliter det mindre på verktøyet og er langt enklere å splitte. Heller ikke i konstruksjoner som møbler og kister er det avgjørende at virket er helt tørt. Har man kontroll på retningen på årringene og et jevnt fuktighetsnivå kan man allikevel sikre seg mot at det blir for mye slark i konstruksjonen. I dreide (svarvede) boller og kar ser vi denne arbeidsmåten og en kontrollert tørking etterpå gi en karakteristisk oval form både i samtidige illustrasjoner og bevarte funn.

I en tid med håndverktøy spilte sliperedskap langt mindre rolle i all slags trearbeid enn nå i slipepapirets tidsalder. Riktignok vet vi at man hadde tilgang til både haiskinn og kiselholdig skavgras, men det var eggverktøy som oftest og mest effektivt gjorde jobben. Bandkniv, skavl (pjål), høvel og sikling var nok til å skape slette overflater. For tømrede flater var det utviklet en egen teknikk med spretteljing, der øksa alene ga en slett overflate med et spill i fiskebeinsmønster.

Tapp, sliss og plugg var en basiskonstruksjon i høymiddelalderens trearbeid. Alt fra stavkirker til kister kunne monteres etter samme prinsipp der tapper ble forankret i slisser ved hjelp av plugger. Uten bruk av lim eller jern ga det stødige konstruksjoner med stor toleranse for endringer i fuktighet.

Av spesialiserte håndverkere finner vi tømrer, kistesmed og skjoldmaker blant yrkene i Bergen i 1282. Tønner og kar som skulle holde væske kunne lagges. I motsetning til på engelsk og tysk skiller vi på norsk mellom hjemlig lagging, og bøkring en teknikk som nærmest bare finnes brukt på importerte tønner. Kopparen svarvet treboller og -kar, og var kanskje også hjulmaker?

Maling eller skurd kunne pynte alt av tre, men som vi ser av funn fra Oslo og Trondheim ble profesjonell utsmykning av gjenstander mindre vanlig etter midten av 1200-tallet enn det hadde vært tidligere. Men rissing av enklere figurer forble vanlig.

Sveipte esker finnes i en rekke middelalderfunn, som regel med lokk i tilsvarende teknikk. Flettekurver finner vi også tallrike spor etter, oftest i form av trebunner som bevares lettere enn de tynne trespilene. Lindebast kunne brukes til å lage tau, men vanligst til å tjore ting med var allikevel vidjesurringer som alle kunne lage. De er nærmest fraværende blant oss som driver historisk levendegjøring, men var over alt i tiden vi levendegjør.

Tre som materiale hadde altså et vidt bruksområde. Selv om samme håndverker kunne gjøre alt fra husbygging til innredning, kan vi spore en viss spesialisering i byene. Konkurransen fra bygdehåndverkere må allikevel ha vært sterk i et felt som for det meste forsynte folk flest med nødvendighetsartikler.

Videre lesing

ArtiklerMusikk

Det er ikke så mye vi kan vite sikkert om musikklivet i Norge på 1300-tallet. Det er noen få originale funn, med usikker rytmisk tolkning. I tillegg er det overførbarhet fra denne periodens litteratur, beskrivelser av underholdning i samtidige sagaer, instrumentfunn, billedmateriale og tradisjonsfunn med usikker grad av overførbarhet (f eks folkemusikk). Samtidig er den kunnskapen vi faktisk har svært egnet til levende formidling, særlig når man ser musikk og litteratur fra tiden rundt 1300 i sammenheng. I denne artikkelen vil jeg gjøre rede for de musikkstykkene vi har bevart fra norsk middelalder, overførbar kunnskap fra middelalderens underholdninslitteratur, relevante tekster fra lover og sagaer, samt noen tradisjonsfunn. Jeg har ikke spesielt god kjennskap til norske instrumentfunn fra middelalderen, billedmatereriale, eller kirkemusikk i Norge på 1300-tallet, og kommer derfor ikke til å gå inn på det. Fremstillingen vil først og fremst gi kunnskap om kulturlivet ved hoffet.

Originale funn – musikkstykker fra norsk middelalder
Nå har jeg nettopp sagt at jeg ikke skal gå inn på kirkemusikken fra norsk middelalder – likevel er det første stykket jeg vil gjøre oppmerksom på en Olavssekvens, Postquam calix Babylonis (Reiss: Musiken 57-58; Lov Herren XXX), fra ca 1250. Dette fordi sekvensen opprinnelig var en tekstering av verdslige danser, slik at melodiene kunne brukes i kirken. Notasjonen fra 11-1200-tallet gir nesten ingen informasjon om rytme, men i noen sekvenser er en tydelig danserytme bevart gjennom teksteringen. Postquam calix er en av disse, og er dermed gull verdt for praktiske musikanter. Den kan fremføres både med og uten vokal, og bør ha en solid dose slagverk og fele. Det er forresten ingenting «norsk» over denne melodien, den er born and bred i katolsk europeisk musikktradisjon.

Det andre stykket jeg vil trekke fram er Ex te lux oritur, bryllupssekvensen til Eirik Prestehater og Margrethe Alexandersdatter fra 1281. Her er det også mulig å gjøre en rytmisk tolkning utifra teksteringen, men tolkningen her er noe mere usikker enn for Postquam calix. De som ønsker noter kan henvende seg direkte til meg. Eventuelt kan man lære seg latin og gjøre sin egen rytmiske tolkning utifra originalkilden (jfr ”Tvo norrønne latinske kvæde med melodiar utgjevne fraa Codex Uppsalensis C 230” av Oluf Kolsrud og Georg Reiss, Kristiania 1913).
Andre originale funn fra middelalderen som har en indirekte tilknytning til Norge er Alfonso «el Sabio»s Cantigas de Santa Maria, ettersom en delegasjon fra hoffet hans losjerte i Tønsberg i 9 mnd i forbindelse med frieriet til prinsesse Kristina på midten av 1200-tallet, og sangene til Wizlaz II av Rügen, en sen utløper av Minnesangtradisjonen og dronning Euphemias bror. Disse nære forbindelsene sannsynliggjør at sangene deres ble fremført i Norge, men vi har selvfølgelig ingen beviser for det. Opplæring i musikk og diktning var imidlertid en ufravikelig del av de adeliges oppdragelse, og man skilte heller ikke så skarpt mellom musikk og diktning som man gjør nå. Det kommer tydelig frem i det neste jeg vil si noe om, nemlig overførbarhet fra litterære funn. De litterære tekstene er omarbeidee sangtekster, og det finnes sanger om de litterære tekstene etc.

Litterære funn, og sammenhengen mellom dem og funn i folkelig tradisjon
Strengleikar er en samling forholdsvis korte eventyr oversatt fra velsk for Håkon Håkonsson, ca 1230. Den franske kilden er metriske vers av den kvinnelige poeten Marie de France, såkaldte lais, diktet rundt 1150. Hennes kilde igjen er bretonske folkeviser oppfattet som gamle i hennes samtid. Noen av sangene nedtegnes i Bretagne av den franske folkeminneinnsamleren vicomte Hersart de la Villemarqué rundt år 1800, bl a Laustik (Nattergalen) og Lais des Amants. Eventyrene fra Strengleikar satte spor i norsk fortellertradisjon, og gjenfinnes i folkeeventyr som Askeladden og de sju hjelperne og Prinsessen på glassberget. Strengleikar var en del av Håkon Håkonssons europaorienterte kulturpolitikk, der han ville føre den norske eliten inn i europeisk hoffkultur gjennom oversettelser av populære verker, bl a Tristan og Isolde, Strengleikar og Karlamagnuskvadet. Det som er viktig å merke seg, er at den kulturelle aktiviteten ved det norske hoffet spredte seg både nedover i befolkningen og ut til de norske skattlandene, i mønsteret: prosaoversettelse fra hoffet etterfulgt av folkelige ballader, bevart på Island som rímur eller på Færøyene som kvaddans, eller i de øvrige nordiske land som folkeviser.

I det færøyske materialet finner vi Òluvu kvædi, Runsivals strid, og Karlamagnusar kvædi (Thurén 1908). Dette er gjenklanger av det norrøne Karlamagnusarkvædi, sannsynligvis oversatt fra gammelfransk under Håkon Håkonsson, ev Magnus Lagabøte. Av disse er Runsivals strid mest kjent i Norge, som folkevisen Rolandskvadet. Tristrams ok Isonds saga finner vi også gjenklanger av på Færøyene, men da med en nordisk Isolde som reiser til Frankland for å brenne og herje ettersom hennes elskede Tristan er død *kremt*. I fransk tradisjon har vi bl a Lai de Chevrefeuille, fra Italia har vi instrumentalstykket Lamento de Tristan.

Vi har også sanger om Håkon Håkonssons død, om da man brant Jomfru Margrethe i Bergen (også de fra Færøyene), og om Alf Erlingsson/ «Mindre Alf», en stormann fra Norge på 1300tallet. Han endte sine dager på Steyle oc Hjul, selvom han prøvde å redde seg unna ved å forsøke å overtale dronningen til å ligge med ham istedenfor å straffe ham – han var adelsmann og sjørøver, og mere mann enn noen annen hun skulle ha kjent, sa han. Visene om Alf er bevart både på Færøyene (Thurén 1908) og i Vedels «Hundrevisebok» fra 1591.

Håkon Håkonssons europeiseringspolitikk ble videreført av Dronning Eufemia, som fikk ytterligere populære verk oversatt til gammelsvensk, attpåtil i knittelvers: Ivan Løveridderen, Hertug Fredrik av Normandie, og Flores og Blancheflor. Fra Frankrike har vi bevart en sang hentet fra nettopp Flores og Blancheflor, utformet som en dialog mellom Flores og den onde, vanskapte vokteren av tårnet der Blancheflor sitter innesperret. Sangen heter Gaite de la Tor og gjør seg utmerket som musikalsk innslag i gjenfortelling av denne tårevåte fremstillingen av ung kjærlighet i middelalderen, den forbudte kjærligheten mellom en muslimsk prins og en kristen tjenestepike *sukk*!

Denne hofflitteraturen omhandler i bunn og grunn hvem som puler hvem når, og er slik sett en middelaldersk versjon av Paradise Hotel. Publikumsvennlig er det uansett, men det kan være litt vanskelig å finne historier som egner seg for barn. Da kan det være nyttig å supplere fra legendene om forskjellige helgener, men særlig om Jomfru Maria. I norrønne Marialegende fremstilles hun som en kvinnelig superhelt med flyvekappe, alltid klar til å banke opp djevler og slemme riddere, og sørge for at det går bra med de snille tilslutt.

Opplysninger om musikere fra andre skriftlige kilder
Tilsist vil jeg trekke fram en scene fra Sverres saga, der man for første gang møter utenlandske joungleurs, eller leikere, som de ble kjent som i Norge. Leikerne oppfattes her som konkurrenter til en islandsk skald, som de selvfølgelig taper for. Skalden blir belønnet og leikerne blir jagd. Men snart var leikere fra andre land mere hovedregelen enn unntaket (da Håkon Håkonssons saga ble skrevet, f eks, måtte Sturla Tordsson dikte inn vers om kongens bedrifter som en del av arbeidet med å skrive sagaen – skalden var ikke lenger levende underholdning). Derfor er det grunn til å tro at det ble brukt et standard internasjonalt repertoar i Norge, spilt av de samme menneskene som jobbet andre steder i Europa, og på de samme instrumentene, fra 1200 og fremover.

Det er også et avsnitt i Kongsspeilet som regulerer leikernes juridiske stilling:

«Så er det somme av huskarane til kongen som ikkje er bordfaste hjå han og berre sjeldan kjem til hirda. Dei får ingen ting av kongen anna berre vern og hjelp til å hevde sin rett mot anna folk, og likevel er dei kongsmenn. Kongen tek òg det same både i huskarsgilde og i tegngilde etter desse menn, om dei blir drepne, som etter dei bordfaste huskarane hjå han. Desse folk som blir kongsmenn, kan vere av allslags yrke; somme er bønder, nokre er kjøpmenn og somme er leikarar» (Hellevik 1965).

Det kan fortsatt være vanskelig å finne en fast heltidsstilling som musiker. Vi får trøste oss med at det ikke var stort bedre i middelalderen: Ingen faste jobber, men hvis du var god nok til å spille for kongen, ville folk tenke seg om før de tok livet av deg. Hvis de drepte deg måtte de nemlig betale en bot.

Ved medlem Maja Marcussen.