Middelalderens mennesker har etterlatt relativt mange gjenstander som har med spill å gjøre. Terninger, sjakkbrikker og møllebrett risset inn i bunnen av tønner gir oss en antydning om hvordan man hygget seg i gamle dager. Her vil vi gi et eksempel på ett spill som var veldig populært da og forklare hvordan man spiller. Spillet heter Hazard og er et terningsspill og er nevnt blant annet av Geoffrey Chaucer og som seinere ga upphav til det som på engelsk kalles «craps», som den dag idag spilles på casino. Teksten er publisert med tillatelse av Egil Aslak Aursand Hagerup som skrev den en gang i en fjern fortid.

Hazard for Dummies

Det går an å spille Hazard med bare to personer, men man børe være minst fire, og gjerne flere!

Videre trenger man småpenger og to vanlige terninger. Har du tilgang på seks terninger bruker du heller det, så blir det mye enklere å holde oversikt over hvilke tall som er kastet. Jeg vil ta utgangspunkt i at man bruker seks terninger i denne guiden, og omtaler hvert av de tre terningeparene som et terningesett.

Nå velger du en person som skal starte som kaster. Hvem som begynner er ikke så nøye, for man bytter på dette jevnlig. Det er slik at den som er Kaster spiller mot alle de andre, og med mange spillere vil derfor kasterens fortjeneste kunne være enorm. Det samme gjelder imidlertid også utgiftene…

Så begynner man å spille! Før selve terningene kastes, må alle som vil spille mot Kasteren satse et lite grunnbeløp. For eksempel en krone. I praksis vedder de da på at Kasteren kommer til å tape, og man vedder da som oftest lite siden oddsen på dette tidspunktet er 50/50. Om man ønsker kan man godt satse mer, men det er helt opp til Kasteren hvilke veddemål han vil ta i mot. Hvis han ønsker kan han velge å ikke vedde med noen, og da går turen videre mot venstre.

For hvert enkelt veddemål som Kasteren velger å akseptere, legger han samme sum ved siden av det satsede beløpet. For å bekrefte at et veddemål er inngått, kakker han ved hver enkelt av disse, og har med ett eliminert én av grunnene til å trekke blankt (Hva? Nei, jeg har da slettes ikke veddet noe! Kaller du meg en løgner!?). Når det ikke er flere veddemål som Kasteren vil godkjenne, kaster Kasteren det første terningsettet for å fastsette Kardinaltallet. Virker det omstendelig og forvirrende? Ta det med ro. Det jeg har beskrevet så langt tar vanligvis bare noen sekunder i spill, og i tillegg til Kardinaltallet er det bare ett annet tall du trenger å huske navnet på, og det heter Sjanse. Heng med!

Kardinaltallet må være et tall mellom 5 og 9.

På dette første terningsettet kan ingen vinne eller tape noe. Kasteren fortsetter bare å kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har etablert et Kardinaltall (omtales som «kardinal»), kan han kaste det andre terningsettet. Dette andre kastet skal fastsette Sjansetallet.

Sjansetallet (omtales som «sjanse») må være et tall mellom 4 og 10.
Også her må kasteren kaste til han får et godkjent tall.

Når kasteren har fått en Kardinal og en Sjanse, bruker han det tredje terningsettet, og kaster dette til han får en av de to tallene.

Hvis han får Kardinaltallet først, taper han, og men får han Sjansetallet vinner han.

Så langt er det vel ganske greit? Kasteren kaster to tall, og om han vinner eller taper kommer an på hvilket han kaster først, sant? Vel – det er litt mer, og det er også forklaringen på hvorfor det andre kastet heter Sjanse:

Du husker når man hadde funnet et Kardinaltall, og kastet for å finne Sjansetallet? Vel, det jeg ikke fortalte var at runden kunne avgjøres allerede der. Selv om man som oftest går videre til det tredje terningsettet, hender det at ting blir avgjort når man kaster for å få et Sjansetall.

Dette er avhengig av en rekke unntak, og kommer an på hvilket tall som er Kardinaltall. Det er her de aller fleste gir opp å skjønne Hazard, men jeg skal prøve å gjøre det forståelig:

Kardinaltallet var det første godkjente kastet, og Sjansetallet er det andre. Når kasteren skal sette Sjansetallet må han kaste et tall mellom 4 og 10. Den er jo grei. Men: Mens han kaster for å få et godkjent Sjansetall, kan han både vinne og tape umiddelbart hvis han skulle kaste bestemte tall. Disse er imidlertid unntak, og normalt får han et Sjansetall, og man fortsetter videre med det tredje terningsettet som tidligere beskrevet.

Listen som følger er det ikke nødvendig å huske, for det er alltids noen som kan det. Det vil ihvertfall alltids være noen som hevder å huske det. Det viktigste er at man skjønner prinsippet.

SJANSEKAST-UNNTAK:
________________________________________________________________
Hvis Kasteren kaster og får Kardinaltallet vinner han umiddelbart.

Hvis Kasteren kaster 2 eller 3 taper han umiddelbart.

Hvis Kardinaltallet var: 7, vil kasteren vinne hvis han får 11 mens han kaster for å finne Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 6 eller 8, vil kasteren vinne hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.

Hvis Kardinaltallet var: 5, 6, 8 eller 9, vil kasteren tape hvis han får 11 mens han kaster for å få Sjansetallet.
Hvis Kardinaltallet var: 5, 7, eller 9 vil kasteren tape hvis han får 12 mens han kaster for å få Sjansetallet.
_________________________________________________________________

Ja, det er vanskelig. Men når du får prøve det i praksis lærer du det raskt. Det vanskelige er bare å huske alle unntakene, men så lenge noen har en lapp hvor de er notert, er det kjempeenkelt.

Dette var den helt grunnleggende spill-delen. Resten er i grunn detaljer, men de gir mer liv i spillet. Dette handler om hvordan selve veddingen foregår:

Som jeg nevnte innledningsvis vedder man gjerne en krone for å være med fra starten av. Når man inngår dette veddemålet vet man ingenting om hvordan det kommer til å gå videre, ettersom ingen terninger er kastet. Allikevel ønsker kanskje noen dristige sjeler å gå høyt ut fra starten av allikevel, og da er det fint for Kasteren å selv kunne bestemme hvor mye risiko han ønsker å utsette seg for (Hvis Halvor er Kaster og har ti kroner igjen, vil han sannsynligvis avslå Fredriks 20-kroning (med mindre han er villig til å sette lua si på spill)).

Underveis i kastinga kan man når som helst opprette nye veddemål eller øke de man allerede har. Hvis oddsen øker betraktelig kan det hende at en av partene ønsker å øke innsatsen. Det skjer kun hvis den andre er interessert – uavhengig om man er Kaster eller ikke. Er oddsen i den enes favør kan godt den andre kreve at han bare øker innsatsen halvparten så mye som den andre. Dette er helt og holdent opp til de enkelte – men den som blir forespurt om å øke innsatsen skal legge samme sum på bordet, og kakke for å bekrefte at veddemålet er inngått. Det er også strengt forbudt å trekke et veddemål som er bekreftet ved kakking.

Det er også slik at spillerne kan vedde seg i mellom. Dette kan gjøres under hele runden, så lenge terningene ikke er i bevegelse. I disse veddemålene vedder man også på at Kasteren kommer til å tape eller vinne, men kasteren er ikke med på disse veddemålene. Spillere som ikke har veddet med Kasteren direkte også være med her. Med slike veddemål kan man modifisere pengesummen man risikerer å tape. Jeg forklarer dette nærmere i eksemplet.

Noe som er viktig når man spiller Hazard er flaks. Siden denne ikke alltid her helt konsekvent kan det være greit å vite litt om odds. Som tommelfinger-regel kan man si at oddsen for å få 7 er størst, og jo lenger unna 7 du kommer, jo dårligere odds. Oddsen på Sjansekastet er litt mer avansert, men totalt sett er det i teorien nesten 50/50 prosent sjanse for å vinne hvis man er med fra starten av. Men underveis endrer både odds og innsats seg, og det er da Hazards virkelig blir spennende.

EKSEMPEL:
La oss si at vi er i Odense, og at jeg, Halvor, Arne og Fredrik sitter rundt et dunkelt belyst bord og spiller Hazard med Arnes antikke terninger. Rent hypotetisk.

Fredrik er Kaster. Halvor og Arne satser hver sin Skandinaviske krone, og Fredrik kakker ved myntene for å godkjenne veddemålene. Jeg prøver meg med en Svensk 50-øre, men Fredrik vil ikke spille om så lite. Jeg legger på en norsk 50-øre til, og Fredrik kakker ved myntene med Ølkruset sitt.

Deretter kaster han de to første terningene (Kardinal). Først får han 10, men dette er for høyt. På andre forsøk får han 6, og vi lar de to terningene ligge. Arne velger å utvide veddemålet sitt til to kroner, og Fredrik legger på to kroner og kakker. Ingen tør å vedde mer enda, så Fredrik kaster igjen. Han kan nå vinne på 6 og 12, men vil tape om han kaster 2, 3 eller 11.
Terningene ruller, og han får… 6!
Siden både Kardinal og Sjanse ble det samme vinner han, og håver inn min og Halvors krone, samt Arnes to.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik legger ut samme sum, kakker, kaster og Kardinalen blir 8. Nå vil Fredrik vinne på 8 og 12, og tape på 2, 3 og 11. Oddsen er nå den samme, men brent av forrige runde tør jeg ikke satse like friskt. Derimot vedder jeg 1 krone på at han kommer til å vinne. Halvor vedder 1 krone i mot, og jeg kakker. Da har vi et veddemål uten at kasteren er med, og jeg har i praksis sikret meg at jeg både taper og tjener en krone uansett hva som skjer. Jeg går altså i null, mens Halvor enten taper eller tjener to kroner.
Terningene ruller, og han får… 11!

Jeg gikk i null, og Halvor jubler mens Fredrik fortviler.

Ny runde: Alle satser en krone, og Fredrik kakker, kaster og Kardinalen blir 7. Mens han kaster for å sette et Sjansetall vil han vinne på 7 og 11, og tape på 2, 3 og 12. Siden 7 er det som er lettest å få, tør ingen utvide veddemålet med Kasteren. Derimot vedder jeg 2 kroner på at han kommer til å vinne. Nå kommer Are, og er villig til å vedde 1,50 mot. Are har ikke satset noe med Kasteren, men kan alikevel spille mot både meg, Arne og Halvor. Jeg kakker, og vil nå tjene 50 øre hvis Kasteren (Fredrik) vinner, og tape 1 krone hvis han taper.
Terningene ruller, og han får… 4!

4? Ingen av unntakene slo inn, og 4 vi har dermed satt et Sjansetall. Nå vil Kasteren vinne hvis han kaster Sjanse, men taper hvis han kaster Kardinal først. Arne vedder 4 kroner på at kasteren taper, mens Halvor vedder 2 kroner mot. Arne godkjenner det, for oddsen er helt klart på hans side.

Nytt kast: Terningene ruller, og han får… 8!

8? Pokker…

Fredrik rister terningene, og Arne og Are heier på 7, mens jeg og Halvor heier på 4.

6…
3…
12… Heingen blir høyere, og ølkrusene fylles opp igjen.
5…
7! Nei, det var bare prikkene som var utydelige: 8…
9…
4! *Alle lenger seg fram for å se om de så riktig*
4!!! Jubel og forvilelse blandes, og rikdom og konkurs er et faktum.

Til sist, noen tips:

– Ikke spill med større enheter enn 5-kroner ­ da kan man fort tape mye penger, og det er ikke gøy. Vanlige satsebeløp bør ligge mellom 50 øre og 2 kroner.

– Man trenger strengt tatt bare ett par terninger, men med tre par slipper man å huske hva som ble kastet tidligere.

– Hvis man vil ha en fast regel på bytte av kaster, er det korrekte at turen går videre til venstre når kasteren taper.

For de som kan Hazard, men ikke husker tallene, har jeg laget en huskelapp som jeg la her:

For elitespillerne som vil vite hvilke odds de forskjellige kastene har, har jeg funnet og lagt ut denne listen:

Send gjerne kommentarer – jeg blir like glad for både ros og kritikk. (egilaslak at gmail punktum com).

NOTA BENE: Pengespill er forbudt. Vi tar derfor ikke på oss ansvaret for at folk spiller hazard – dette er bare en presentasjon av reglene.

Last ned vårt kompendie Levende Middelalder her! Håpløst utdatert, men muligens brukbart for noen…

Levendegjøring av historie
Av Vegard Vike

Fortiden kan karikeres og manipuleres. Når man levendegjør historien blir det lett til at man romantiserer den, for egen glede og andres underholdning. Men levendegjøring er ideelt sett så mye mer.
Historien og middelalderen har foregått her vi fysisk befinner oss. Alikevel fremstår middelaldersamfunnet som både eksotisk og fremmed. Det er mye vi ikke vet om perioden av middelalder vi har valgt oss ut for Kongshirden 1308 – Akershus (årene 1299-1319). Samtidig er det utrolig spennende hvor mye man faktisk kan greie å finne ut ved å gjør en skikkelig innsats med å saumfare kilder, drive egen forskning og eksperimentere. Arbeidet med levendegjøringen gir en bedre forståelse for mange sider av fortiden vår. Truede kulturtradisjoner blir aktualisert og gamle håndverkstradisjoner blir gjennoppdaget.

Man kan bedrive levendegjøringen og gjenskapelsen som personlig underholdning, men i prosessen utvikles utstyr og evner til å formidle historien også til andre. Arbeidet med å fysisk gjenskape det de omgav seg med gir rikelig med muligheter til å utvikle ferdigheter innen håndverk og annen virksomhet. Levendegjøring av historie krever arbeidsinnsats og engasjement, men gir også mye tilbake. Med varierte aktiviteter som kamp, håndverk, matlaging, leirliv, fordypning i kildene og eksperimentell utprøving er det lærerikt og stimulerende.

Living history og reenactment
Levendegjøring av historie har vokst sterkt fram internasjonalt som folkehobby, livsstil og turistattraksjon siden 1970-tallet. Det finnes mange ulike nivåer av seriøsitet der ute, og ikke alle har samme motivasjon. Vikingtid er populært i Skandinavia, borgerkrigstiden i Amerika. I England er mange tidsperioder svært populære, blant annet rosekrigen på 1400-tallet. I Frankrike napoleonstid, samuraiperioden i Japan også videre. Dette er bare noen av de mange settingene som finnes. De engelske begrepene «Living history» og «reenactment» flyter ofte sammen, men betyr egentlig litt forskjellige ting.

Reenactment betyr gjenskapelse av et historisk slag eller hendelse. Det finnes dype historiske røtter for gjenopplevelse av slag. Allerede romerne gjorde det ved såkalte naumachia teaterspill. Prestisjefylte sjøslag gjenskapt i et vannfylte colosseum med gladiatorer som aktører. Gladiatorene risikerte livet. Like farlig er det ikke for dagens reenactere, men de mest populære reenactmentslagene, de med 17-1800-talls setting, kan tiltrekke seg like mange deltagere idag som det faktisk var ved slaget som gjenskapes. Marengo i Nord-Italia år 1800 er et slikt slag som allerede få år etter ble gjennopplevd som reenactmentslag. I dag deltar folk fra hele Europa i dette slaget, også fra Norge. «Civil war»slaget i Gettysburg, Pennsylvania, USA er det største i verden med omtrent 20 000 deltagere og flere titusener av tilskuere.

Living history som fenomen er bredere anlagt enn reenactment. Kamp og slag kan være en del av historisk levendegjøring, men mer fredelige sysler fra historien er også vektlagt. Blant de mer seriøse grupperingene er det valgt ut en snevert avgrenset periode i tid og rom for å sikre en konkret og eksakt gjengivelse, og unngå et utflytende sammensurium i kildebruk og portreteringer. Noen har et fokusert og avgrenset interessefelt, som for eksempel bueskytting, andre prøver å favne flere aktiviteter. Drakt, matlaging, boforhold, gårdsdrift, legekunskap, håndverk, ulike kunstformer, våpen og kamp er noen av områdene som kan berøres. Historisk drakt, historisk mat og portable boforhold i form av tidsriktige telt pleier å være viktig for de fleste.

Den sosial settingen som leirlivet skaper er viktig, og er for endel en egen livstil om sommeren. Familier med barn skaffer seg eget familietelt og har dette som en alternativ ferieform.

Ridderromantikk
Englands kong Edward I og hans sønnesøn Edward III arrangerte på 12-1300-tallet turneringer som skulle illudere kamp mellom «Riddere av det runde bord» med Edward selv som kong Arthur. I 1839 arrangerte Lord Archibald Eglinton en storslått reenactmentturnering ved Eglinton Castle, som dessverre regnet bort.
I 1899 ble Akershusfestlighetene arrangert for første gang. En komité hadde siden 1896 jobbet med å samle inn penger til restaureringen av Akershus slott. Akershusfestligheten var et virkemiddel i dette arbeidet, og ble et stort arrangement med hovedvekt på middelalder. En plakat laget for festlighetene av Andreas Bloch kan sees til venstre. Ved festlighetene ble det arrangert historisk opptog og ridderturneringer i tillegg til skuespill, revy, kino, vin- og ølstue, lotteri og marked.

Opptoget gjorde tydeligvis inntrykk:
«Aldrig har Kristiania været vidne til et opptog, som det der i dag red inn på Fæstningspladsen … da kong Haakon og hans straalende følge i sit historiske kostume holdt inntog paa pladsen hvor faner og standarter … viftet i vinden.»

I Aftenposten 27. juli 1899 kan man lese om forberedelsene:
«Forberedelsene til de storartede festligheter, som vil begynde den 18de September, drives nu med stor kraft, og man har særlig travelt med at udstyre alle medvirkende damer og herrer i dragter fra begyndelsen af det 14de århundrede. Ved aabningshøytideligheden, som skal forestille ridderspill, der af Kong Haakon Magnusson den 5te gives til ære for sin datter Ingeborgs bryllup med den svenske Hertug Erik, vil der blive utfoldet megen prakt, og fyrstelige personer, riddere, væbnere og hoffdamer vil bidrage til at skabe historisk illusjon og liv.
Kong Haakon kommer til at optræde i vaabenkjole af violet fløil med guldbroderier, med kongekaabe og krone på hovedet, mens hans værdige ganger forsynes med hodeprydelse, et slags trekantet skjold med den norske løve i rødt felt, hvor kanten er besat med hvide fjærduske.
Dronningen vil bære en glimrende kjole av guldbrokade og kaabe av rød fløil foret med hermelin. Hendes hest har på hovedet en lignede prydelse som Kongens, forsynet med det norske og skotske vaaben, da Skotland var Dronningens hjemland.
Kongens livgarde, bestående av 20 mand, vil møde i læderfollerter, benskinner og mæktige hjelmhatte på hovedet, med svære runde skjold på armen.»

Akershusfestlighetene kan man si var 600-års jubileet for byggingen av Akershus festning. Borgen ble påbegynt i 1299 med kong Håkon V Magnusson som byggherre. Hundre år senere, i 1999 ble stafettpinnen tatt opp igjen når festningen fikk sitt 700-årsjubileum. Jubileet ble feiret med et rikt program av aktiviteter året igjennom, og speilet delvis arrangementet som hadde foregått 100 år tidligere. Kongshirden 1308-Akershus hadde spiren til mye av sin identitet det året, men da foreløpig under navnet Kjertesveinene.

Romantiserende nasjonalfølelse
Ved nasjonsdannelse og oppbyging av nasjonalfølelse har det vært spilt på forestillinger om fordums storhetstid og benyttet elementer av reenactment som symbolske virkemiddel. Disse strømningene kan ofte sees på som sjarmerende, men det har også tippet over i stygge avskygninger av maktstrukturene. Nazistene leflet med både romersk og germansk/norrøn fortid, gjerne blandet inn med arisk opphøyethet og okkultisme. Det romerske imperiets makt har også vært forbilde for blant annet USA når de valgte ørnen til nasjonalt symbol, benyttet betegnelser som senate og republic, og bygde romerskinspirerte maktbygg i blant annet Washington DC. I Skandinavia og Norge bidro 1800-tallets oppkonstruering av en mytisk vikingtid til den nasjonale selvfølelsen. Man kan også velge å se det å gå i bunad som en slags nasjonalromantisk reenactment.

Moderne reenactment
Mer om utviklingen av moderne reenactment i England.
Kritiske vurderinger om autensitetstandarder i reenactment.

Referanser
Reenactment definisjon: http://en.wikipedia.org/wiki/Reenactment
Eglinton Tournament:
http://www.ayrshirehistory.org.uk/Shorts/localhero.htm
http://www.vam.ac.uk/collections/british_galls/audio_tales/eglinton_tourn/
http://www.georgeglazer.com/archives/prints/genre/eglingtonjoust.html

Stephan Tsudi-Madsen og Harald Moberg. «Akershus vårt riksklenodium 700 år», Aschehoug, 1999. (Beskriver Akershusfestlighetene s85-88)