Ting i tre virker gammeldagse og nærmest tidsløse på oss som er vant til plast og kompositt, men også de har gjennomgått endringer som gjør dem vel så egnet til å male tidsbilder som klesdrakt, musikk og bevæpning. La oss ta en titt på noen karakteristiske trekk ved håndverket og på noen gjenstandskategorier.
Når snekker og tømrer arbeidet med plank i tiden rundt år 1300, var det i all hovedsak kløyvd – ikke saget – virke han arbeidet med. Det gjorde øksa til håndverkerens viktigste arbeidsverktøy, men har lite med mangel på teknologi å gjøre. Tvert imot var det å kløyve en stokk i plank både arbeidseffektivt og ga sterkere ved fordi man følger fiberretningen og fordi radialkløvd ved ikke splitter så lett. Ikke minst beveger slik ved seg mindre med endringer i fuktighet. Derimot gir det mye svinn og stiller høye krav til at virket er rettvokst og kvistfritt. Fra ikke lenger unna enn danske Stege borg kjenner vi da også til at tangentialsaging av bord med rammesag ble praktisert så tidlig som i 1314.
Mye av arbeidet ble gjort med ferskt, såkalt grønt, virke. Treverket er lettere å bearbeide når det er ferskt. Da sliter det mindre på verktøyet og er langt enklere å splitte. Heller ikke i konstruksjoner som møbler og kister er det avgjørende at virket er helt tørt. Har man kontroll på retningen på årringene og et jevnt fuktighetsnivå kan man allikevel sikre seg mot at det blir for mye slark i konstruksjonen. I dreide (svarvede) boller og kar ser vi denne arbeidsmåten og en kontrollert tørking etterpå gi en karakteristisk oval form både i samtidige illustrasjoner og bevarte funn.
I en tid med håndverktøy spilte sliperedskap langt mindre rolle i all slags trearbeid enn nå i slipepapirets tidsalder. Riktignok vet vi at man hadde tilgang til både haiskinn og kiselholdig skavgras, men det var eggverktøy som oftest og mest effektivt gjorde jobben. Bandkniv, skavl (pjål), høvel og sikling var nok til å skape slette overflater. For tømrede flater var det utviklet en egen teknikk med spretteljing, der øksa alene ga en slett overflate med et spill i fiskebeinsmønster.
Tapp, sliss og plugg var en basiskonstruksjon i høymiddelalderens trearbeid. Alt fra stavkirker til kister kunne monteres etter samme prinsipp der tapper ble forankret i slisser ved hjelp av plugger. Uten bruk av lim eller jern ga det stødige konstruksjoner med stor toleranse for endringer i fuktighet.
Av spesialiserte håndverkere finner vi tømrer, kistesmed og skjoldmaker blant yrkene i Bergen i 1282. Tønner og kar som skulle holde væske kunne lagges. I motsetning til på engelsk og tysk skiller vi på norsk mellom hjemlig lagging, og bøkring en teknikk som nærmest bare finnes brukt på importerte tønner. Kopparen svarvet treboller og -kar, og var kanskje også hjulmaker?
Maling eller skurd kunne pynte alt av tre, men som vi ser av funn fra Oslo og Trondheim ble profesjonell utsmykning av gjenstander mindre vanlig etter midten av 1200-tallet enn det hadde vært tidligere. Men rissing av enklere figurer forble vanlig.
Sveipte esker finnes i en rekke middelalderfunn, som regel med lokk i tilsvarende teknikk. Flettekurver finner vi også tallrike spor etter, oftest i form av trebunner som bevares lettere enn de tynne trespilene. Lindebast kunne brukes til å lage tau, men vanligst til å tjore ting med var allikevel vidjesurringer som alle kunne lage. De er nærmest fraværende blant oss som driver historisk levendegjøring, men var over alt i tiden vi levendegjør.
Tre som materiale hadde altså et vidt bruksområde. Selv om samme håndverker kunne gjøre alt fra husbygging til innredning, kan vi spore en viss spesialisering i byene. Konkurransen fra bygdehåndverkere må allikevel ha vært sterk i et felt som for det meste forsynte folk flest med nødvendighetsartikler.
Videre lesing
- William Louis Goodman 1964, The history of woodworking tools, Bell and sons, London.
- Ellen Marie Magerøy, Norsk Treskurd, Samlaget 1983.
- Per Gjærder 1982, Norske drikkekar av tre, Universitetsforlaget.
- Birthe Weber 1990, «Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1, Akademisk forlag.
- Carole A. Morris 2000, Wood and Woodworking in AngloScandinavian and medieval York, fra serien The small finds, The Archaeology of York, nr 17.
- Thomas Finderup og Henriette Rensbro 2005, «Træverket fra Stege Borg. Håndværk, teknologi og ressourcer i 1314«, i Kuml, årbok for Jysk Arkaeologisk Selskab, s. 225-68.
- Aase Folkvord 2007, Dekorerte tresaker fra folkebibliotekstomta i Trondheim. Beskrivelse, analyse og vurdering, med katalog. Hovedfag i kunsthistorie UiO.