Falk for folket

– norrøne våpen gjennom en språkforskers øyne

(Ved medlem Anders Helseth, først publisert i 2001, se også via Wayback Machine)

I 1914 skrev etymologen Hjalmar Falk avhandlingen ”Altnordische Waffenkunde”. Temaet var våpen i norrøn litteratur; typer, bruk, navn og symbolikk. For de som er interessert i dette i dag er boka nærmest uvurderlig da Falk gikk i gjennom store mengder kildemateriale. Boka er skrevet på tysk, med store mengder sitater på norrønt. Denne blandingen kan være tung å svelge, derfor har undertegnede skrevet et slags oversatt referat for å gjøre verket lettere tilgjengelig. På grunn av at boka er en oppramsing av detaljer med små slutninger innimellom har min fordøyde versjon blitt det samme, med vekt på det jeg syntes var mest interressant.

Falks kilder begynner i tid med de tidligste heltediktene, bl.a Beowulf, som trolig stammer fra 5-600-tallet. Senere kilder er de velkjente ætte- og kongesagaene. De fleste av disse er skrevet ned på 1200-tallet, selv om de tar for seg begivenheter fra tidligere tider. Han har også gått igjennom de sagaene som tar for seg mer samtidige begivenheter (Sverres saga f.eks), landslover og bylover, testamenter og forordninger helt opp til slutten av 1300-tallet.

Det skjedde selvfølgelig store endringer i våpenutstyret i løpet av denne lange perioden. Dette slår ofte ut ved at sagahelter fra 800-tallet utstyres med våpen fra 1200-tallet. Noen ganger peker Falk på slike tydelige anakronismer i tekstene, andre ganger virker det som om han ikke er klar over sagaforfatterenes manglende historieforståelse, og det kan være litt vanskelig å forholde seg til. Det samme problemet gjelder Falks forhold til de mer fantasifulle sagaene. Det tydeligste eksemplet er Saxo Grammaticus danmarkshistorie, hvor helter kan fly og piler returnerer til sin eier. Noen ganger er han svært kritisk til slike tekster, andre ganger svelger han vanvittige skrøner med søkke og snøre.

Der salige Falks slutninger kommer for mye på tvers av mine beskjedne kunnskaper om arkeologi, smiing eller praktisk våpenbruk har jeg tillatt meg å komme med noen kommentarer. Dette gjelder også der jeg følte at noen ekstra opplysninger var på sin plass. Disse kommentarene er markert med klammer < >, mens sitater er skrevet i kursiv.

Sverd

Sverd omtales med mange typebetegnelser i litteraturen; Sverd, sax, mækir og skolm. Sverd er en generell betegnelse og er det mest brukte ordet. Sax og mækir omtales i både én- og toeggede versjoner. Skolm brukes bare av overnaturlige skikkelser, og er trolig et mytisk våpen. Eneggede våpen beskrives sjeldnere som dekorerte enn toeggede varianter. Tidlige saxer har ofte grep av tre, eller kun en liten knapp.

[Bilde]

Sverd fra 900-tall (øverst) og 12-1300-tall (nederst). Vikingtidssverdet er funnet i England, men kan godt ha kommet fra Skandinavia. Middelaldervåpenet er funnet i Oppland og er uvanlig langt for et enhåndssverd med en totallengde på 109 cm.

Sverdknappen kalles på norrønt for overhjalt, parerstangen for underhjalt og selve grepet for mellomkavl. Hjaltene kunne være av bein eller horn tidlig i perioden. Klingen omtales som brandr og det idelle treffpunktet (center of percussion) for hòggstadr. Som i dag var det svakeste punktet på klingene kjent for å være akkurat i overgangen til tangen.

Klingene var av varierende kvalitet. Sverd som bøyde seg under kamp, eller raskt ble sløve kalles deigr. Den høyest verdsatte egenskapen var elastisitet. Den hardeste testen på dette var om spissen på sverdet kunne bøyes tilbake til hjaltet uten at det knakk eller fikk en permanent bøy.

De lengre underhjaltene fra sen vikingtid (Petersen type X) kalles gaddhjalt. Et slikt nevnes brukt offensivt i Gisle Surssons sagasetti gaddhjaltit i hofuè honom” < Bruk av knapp og parerstang som våpen er velkjent fra senmiddelalderske fektemanualer, f.eks Talhoffers manuskripter>

Kildene omtaler både belter (lindi) og skulderreimer (sverdfetill) til oppheng av sverdet. Både fetill og belte kunne være rikt utsmykket.

Mer enn noe annet våpen var sverdet assosiert med manndom, makt og ære eller tillagt overnaturlige egenskaper. For virkelig å kunne bære sverdet med stolthet skulle det helst være erobret eller mottatt som gave. Overrekkelse av sverd, spyd eller faner var en vanlig markering av at en mann tok imot et len, eller gikk i en herres tjeneste på annet vis.

Når det kom til selve kampen var det viktigste å hogge hardt og fort ”hart ok titt”. Stor betydning gis også evnen til å bruke begge hender like godt. Dette ga muligheten til å utføre det snedige knepet med å bytte om på sverd og skjold under kampen.

Over 170 enkeltnavn på sverd er kjent. Navnene alluderer ofte til utseendet, mønstersmiing, hvor våpenet kommer fra eller hvilke bragder det har utført: Bloðgangr, Brynjubitr, Eggjumskarpi, Fafnir, Flæmingr, Gjallr, Grásida, Gullinhjalti, Langhvass, Málmr, Rostungr (hvalross), Sigrvendill (seierstav), Skálkr (tjener), Verúlf.

Spyd

Spyd er omtalt i mange forskjellige typer og klasser. Hovedskillet går mellom spyd (lanser) og kastespyd. Spydene er igjen oppdelt i støtspyd (kun stikk) og hoggspyd (både hugg og stikk). Disse skillene er ikke helt gjennomførte, og begrepene brukes om hverandre, akkurat som spydene selv; ”leggr til hans með hoggspjóti miklu” <å legge til betyr å stikke/støte>.

[Bilde]

Spydspiss fra vikingtid, velegnet til både stikk og hugg. Totallengde 40-50 cm.

Kastespyd (geirr):

  • Fleinn: brukes om kastespyd og piler med lite utpreget rygg
  • Broddr: kastespyd og piler med firkantet tverrsnitt
  • Krokaspjót: spyd med mothaker
  • Skeptifletta, flettiskepta: kastespyd med flintspiss
  • Pálstafr – spydlignende kastevåpen, trolig en stein bundet på enden av en stokk.

Støtspyd (spjót): 

  • Fjadraspjót: lang og bred spiss. Kraftig skaft som kan være jernbeslått.<jernbeslåtte skaft regnes som et middelalderfenomen> Bladet er lengre og spissere enn på en kesja.
  • Sviða: spyd med vinger på falen.<jernbeslåtte>

Huggspyd (hoggspjót): 

  • Kesja: Hadde trolig en tung og bred spiss. Det berettes at de ble utstyrt med kort skaft til hugg og kast, eller med et lengre til støtbruk. Kesjer nevnes i de eldste kildene helt opp til det omtales som ”stoor sterck Spiudt” og ”Biörnekesior” i 1550.
  • Bryntvari: Et annet navn på en kortskaftet, jernbeslått kesje. Navnet betyr ”brynjeborr”. Det beskrives med firkantet spiss, men bredt ved falen; ”fjoèrin var tveggja alna long, ok sleginn fram broddr ferstrendr, en upp var fjoèrin breiè” <fjoðrin er selve spydbladet.>
  • Atgeirr: Kjært barn… Atgeiren kunne ha kort skaft; i Flateyarbok (1394) nevnes en kar med en atgeir i beltet.

Ask var så dominerende som materiale at det ble brukt som synonym for spydskaft, men alm er også nevnt. Lengden på Støt/Huggspyd beskrives flere steder som så langt at en mann når falen med hånda. Lengre (langskepti) og kortere (båret i beltet) skaft nevnes også.

Spydene ble brukt med både èn og to hender, avhengig av type; ”tok hana (kesjuna) tveim hondum”. Det var ikke sjelden å parere hugg med spydet.

Egennavn på spyd er ikke så vanlig, de som finnes slutter ofte på –nautr, som Skarpeheðinsnautr og Jarlsnautr. Velkjent er også Odins Gungnir og Asbjørn Selsbanes Selshefnir.

Stridsøks

Øksene i den norønne litteraturen kan inndeles i følgende hovedtyper:

Handøx: Håndøksa var både våpen og verktøy. Den beskrives som et lett og hendig enhåndsvåpen, på et vis motsatsen til breiøksa. Skaftet er relativt tynt og langt nok til å kunne støtte seg på.

Breièøx: Breiøksa har et bredt blad som smalner kraftig mot skafthullet. Den er beregnet på å brukes med to hender ”høggr tveim hondum meè breièexi”. I landslovene er den likestilt med sverdet blant folkevåpnene: ”skal maðr hafa breiðøxi eða sverð”. Denne øksetypen er også kjent som ”daneøks”.

En breiøks kunne være smidd på flere måter: En øks med brynevolr/eggvolr hadde en fortykning ved eggen, der eggstålet var smidd rundt eller inni. Hvis øksa var thunnslegin var øksebladet tynt og gikk brått ut ved skafthullet. En veggslegin øx derimot, smalnet jevnt fra skafthullet mot eggen, dvs den var kileformet sett ovenfra. En fjerde type er den såkalte hálfthynna.

Skeggøx: En type øks hvor nederkanten av bladet har en kraftig innsving , noe som gjør at den nederste delen av eggen danner et slags ”skjegg”. Dette var en svært vanlig form i både vikingtid og middelalder. Kongsspeilet (ca 1240) trekker frem langskaftede skjeggøkser som spesielt nyttige ved kamp til sjøs.

[Bilde]

Øks fra vikingtid/tidlig middelalder. Lengde 17-20 cm

Snaghyrnd øx: Dette er en øksetype med hjørner spisse nok til å stikke med; ”hann hafði øxi snaghyrnda…hann lagði øxinni til Jóns, ok kom i kviðinn”. I en relativt moderne reiseskildring fra Island beskrives en slik øks, som i følge tradisjonen var Skarphedins Rimmugygri: Skaftet var 3,5 alen langt (2m?) og jernbeslått. Selve øksa var 18 tommer (45cm) mellom hjørnene.

Taparøx: Taparøksa stammer trolig østfra (tapar er oldslavisk for øks). Den beskrives med spisse hjørner og ikke spesielt stor. ”taparøxi snaghyrnda, eigi mikla, ok hit bezta jarn” (år 1244). Det virker som en ganske sen type jmf: DN. X s.44 (år 1345): ”hann hafði slegit i hofuðit Tófi með taparøxi”.

Bryntroll: Våpen av ukjent utforming og type, med spesielle egenskaper mot brynje.

Køller

Køller (ruddu, kylfu, klumbu) er ikke så mye omtalt i litteraturen. Det lille som nevnes er blant annet at køllene ble laget av et stykke tre, som kunne brannherdes i spissen. Fra noen sammenhenger virker det som om kølle var et mildere våpen enn eggvåpen; ”hann var gyrðr sverði ok hafði i hendi ruddu mikla, er menn kalla kylfu eða klumbu” (Flateyarbok)

Køller kunne være jernbeslåtte, eller ha innsatte pigger som en morgenstjerne. I sistnevnte tilfelle kaltes det ”gaddakylfa”.

I de mer eventyrlige sagaene brukes køller mot trollmenn eller overnaturlige vesener som jern ikke biter på. Kanskje er det treets livskraft som må til for å bekjempe det forheksete.

Kniver

Kniver er heller ikke omtalt i særlig stor grad. Trolig hadde de ikke så mye status knyttet til seg, nettopp fordi de var så vanlige. Bylovene (1274) forsøker å kontrolle knivbruken ”rytningar eru fyrirboðnir at bera”. Ryting er et middelalderutrykk og skal bety noe sånt som ”rytterkniv”. Sannsynligvis er det samme våpentype det siktes til når Kongespeilet anbefaler kongssønnen å ha en ”brynknif góðan” hengende ved salen. Andre ord som bekriver lange, slanke kniver er dalkr, baslare og stikknifr.

Vanlige brukskniver hang vanligvis i en liten lærreim (tygill) fra beltet (belti,lindi), og kaltes derfor gjerne tygillknifr eller lindaknifr. <Arkeologiske funn viser at tygill i dette tilfellet heller er en snor enn en reim >

Skjold

Fra folkevandringstid og vikingtid er det kun kjent runde skjold, sjelden med andre metallforsterkninger enn selve skjoldbulen.

De middelalderske landslovene tar for seg flere typer skjold. Det enkleste som nevnes er lindeskjold. Det virker ikke som disse ble betraktet som fullverdige krigsvåpen, årsaken finner vi et eksempel på i Flateyarbók: ”lindiskildirnir….dugèu ekki fyrir kesjulogum Birkibeina”. Muligens er dette samme type skjold som omtales som ”bóndaskildir” i et DN fra 1350.

Umalte skjold omtales gjerne som ”hvite” i litteraturen. De virker som om de ble ansett som dårligere enn ”røde” skjold. Hvite skjold var et tegn på fredelige hensikter, såpass anerkjent at det ble brukt som regn på fritt leide; ”skjóta upp hvitum skjildi, thvi at that var friðmark”. Denne symbolske bruken av den hvite fargen kan godt ha kommet inn med kristendommen. På samme måte som hvite skjold er et fredstegn, omtales røde skjold også som herskjoldr.

Av menn med en viss eiendom krever Byloven at de skal stille på våpentinget med et rødt skjold eller en tvibyrðingr/tvibyrðr skjóldr. Det siste spiller på antallet lag treverk i skjoldet. Det samme ordet brukes om skjold også med ett, eller i ett tilfelle, fire, lag treverk. Uttrykket krosskjold sikter kanskje til det samme. En rettarbot fra 1282 sier: ”fyrir hvern krossskjold 8 ertuga, fyrir rauðan skjold 3 aura, halfan eyri fyrir buklaraborð”. <1øre = 3 ertuger> Uttrykket ”rødt” kan kanskje komme av rustende jernbeslag eller lærtrekk. I noen kilder betyr det å ”bera rauðar randi” det samme som å bære krigsskjold. Det kan vel sikte til et jernbånd rundt kanten.

Gulatingsloven krever tre tverrliggende jernbånd på skjoldet for at det skal bli godkjent på våpentinget; ”gildr skal treskjoldr hverr, er thrjar jarnspengr liggja um thveran”. Dette ville dele skjoldet i fire deler, og det er fins flere kampbeskrivelser hvor nettopp en fjerdedel av skjoldet hugges av. <når det er sagt har de bevarte middelalderskjoldene heller tre jernbånd i form av sirkler inni hverandre, enn tverrgående bånd. kanskje måtte jernforsterkninger til for at skjoldene skulle tåle mer enn et par gode hogg?>

Fire skjold fra Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Skjoldene er fra 35-45cm og er derfor å regne som buklere.

Bukleren dukker opp i den norrøne litteraturen i andre halvdel av 1100-tallet. Den er klart adskilt fra større skjold i bruk og omtale. Den omtales som et egnet duellvåpen, til skikkelig krigføring ble den kun brukt hvis man ikke hadde noe annet. I fredstid var det tillatt for kongens hirdmenn å nøye seg med buklari når de skulle stå vakt. Kongsspeilet råder den unge prinsen til å mestre både skjold og bukler, mens Snorre omtaler en kar som ”hafði sverðit undir buklaranum, som thá er menn skylmast”.

Skjoldet kunne også brukes offensivt. Både sverd og spyd kunne slås ut av motstanderens hender eller brekkes ved riktig bruk av skjoldet. Skjoldet kunne også fungere som slagvåpen. Et manuskript utgitt i DN-serien omtaler dette som buklarahogg.

Hjelm

I det gammelgermanske samfunnet var hjelmer et symbol på høvdingstatus. Varianter av uttrykket ”hjelmbærer” var synonymer for en mann av høy byrd. Litteraturen gir mange eksempler på ”gullhjalmr” på hodet til riktige storkarer. Senere blir hjelmer vanligere og inngår etterhvert i landslovenes krav til folkevåpen.

De eldste hjelmfunnene er runde. Spisshjelmene som dukker opp etterhvert omtales som ”hvassan hjalm”, eller ”peitu hjalmar”, det siste etter Poitiers i Frankrike. Det finnes mange eksempler i litteraturen på at disse var satt sammen av ”fjorðungar”, fire trekanter med andre ord. Flere sagaer forteller om folk som bruker hjelmen sin som vannbeholder, ikke noe slurv fra smedens side altså. Slike hjelmer har som oftest briller eller nesebeskytter for å verne ansiktet litt ekstra. Det sistnevnte omtales megetsigende for en nasbjargir.

Tønnehjelmer dukker opp på skandinaviske segl i andre halvpart av 1200-tallet. Uttrykket ”luktr hjalmr” er kun brukt èn gang, men typen er trolig referert til flere ganger, for eksempel når ”Hildibrandr tekr af hofði ser hjalminn” for å se bedre. Visiret på slike hjelmer kalles hjalmblik.

Når en av vår fortids helter eller skurker fester sin hjelm på hodet brukes verbene binda eller spenna. Det tyder på at hjelmene kunne festes med enten snorer som ble knytt eller med reimer holdt sammen av en spenne.

Opp til tidlig middelalder virker det vanlig å bære hjelmen rett på hodet. Dette endret seg senere, i hvert fall for de som hadde råd til fullt våpenutstyr. Kong Sverre (d. 1202) hadde ”viða stálhufu, svá sem suðrmenn hafa, ok undir brynkollu ok panzarahufu” <suðrmenn brukes om folk fra kontinentet, gjerne tyskere>. Hirðskrá (hirdens lover) krever at en skutilsveinn skal være utstyrt på samme måte, altså med en brynjehette og en polstret lue under der igjen. Karl den stores saga omtaler det som svært uvanlig å kjempe uten hjelm over brynjehetta.>

<både løse brynjehetter og brynjeslør festet på hjelmer avbildes på 12-1300-tallet ofte med et slag drapert over skuldrene. i den sammenhengen finnes det et interessant sitat fra biskopa sögur; ”bar halsbjorgina upp af brynjunni, ok beraði hálsinn milli«. ordbruken tyder på at denne brynjehetta hadde nederkanten stappet nedi brynja, ikke liggende oppå. Samtidsavbildninger, spesielt fra tysk område, i form av bevarte eksemplarer: Fra visbygravene er kjent en type som istedenfor har avsluttet firkantet lapp på bryst og rygg. En slik hette burde være lettere å ha på innsiden av brynje eller plata, så kanskje nettopp det den døende herremannen i sitatet var utstyrt med.>

Statue av helgenen St.Maurice, siste halvdel av 1200-tallet. Helgenen er kledd i brynje med integrerte votter, separat brynjehette med firkantet avslutning og en tidlig plata. Foto: Chris 73/ Wikimedia Commons, (CC BY-SA 3.0)

Stálhufu som nevnt over omtales som en rund hjelm med brem; stálhufubarèr. Den kunne også være utstyrt med kinnskjermer; kinnbjargir, eller med et brynjeslør ; (brynju-)halsbjorg, hengende fra hjelmen. Denne typen hjelm er rikt dokumentert i Norge også i form av bevarte eksemplarer og samtidsavbildninger. For lettere å se forskjell på venn og fiende kunne hjelmene merkes; ”er that mitt ráð, at menn marki nu stálhufur sinar ok bui sik” I Sturlunga saga, hvor dette rådet gis, skjer denne merkingen ved å knytte bånd rundt hjelmen.

Det er mulig å ane en forskjell på hjelmene det er tale om. Sturlunga saga omtaler spesifikt stálhufa norrøn, i motsetning til kong Sverres ovennevnte. Det siste er kanskje det som kongsspeilet omtaler som hangandi stálhufu. Det virker som om denne typen hjelm har vært relativt vanlig. I Hirdskrå kreves det at både fylgdarmenn, vardhaldsmenn, skutilsveiner, hirdmenn og gjester skal ha stålhufu.

Jernhatter fra henholdsvis Eiker og Skiptvet oppbevart ved Oldsaksamlingen i Oslo. Begge er datert til tiårene rundt 1300 på grunnlag av samtidige avbildninger. Hjelm fra Eiker, C8. Foto: Mårten Teigen, KHM CC BY-SA 4.0.
Hjelm fra Skiptvet, C84. Foto: Elin Christine Storbekk, KHM CC BY-SA 4.0.

Uttrykket járnhattr dukker ikke opp i bevarte skrifter før på midten av 1300-tallet, og brukes i flere tilfeller til å beskrive noe annet enn stálhufu eller luktr hjálmr. Det er derfor sannsynlig at dette ordet betegner en tredje type hjelm, muligens en helt enkel bolle – kjent som en cervelliere eller en bascinett i kontinentale kilder.

Kroppsbeskyttelse

Fellesbetegnelser på alle typer rustningsplagg var herbunadr eller herklæèi. Senere brukes uttrykket herneskja om det samme.

<Metallrustninger, spesielt brynje, dominerer i litteraturen. Det gjenspeiler ikke nødvendigvis virkeligheten. De vanligste rustningtypene har trolig vært av tekstil, for de som hadde slikt i det hele tatt. Landsloven fra 1274 krever ikke at en mann skal ha noen form for rustning før han eier 18 mark eller mer (det er den rikeste ikke-adelige inndelingen). Brynjer var så kostbare å fremstille at kun de aller færreste hadde råd til det. Et tysk manuskript fra 1400-tallet oppgir at en brynjeskjorte ble beregnet til å være et halvt års arbeid for en brynjumeistari. Du kan selv tenke deg hva det ville koste å ha en it-konsulent ansatt i så lang tid!>

Et alternativ til brynje kunne være rustninger av lær, som er et relativt sterkt materiale. Et velkjent eksempel på denne typen rustning er Hålogalendingene som stilte på Stiklestad ikledd reinskinn som gjorde dem usårlige. Landnámabok forteller om en mann som laget seg rustning av oksehud; ”thvi var han kallaðr leðrhals”. Et tredje eksempel finnes i Karl den stores saga : ”their varu i thykkum ledrpanzarum”.

Tekstilrustninger var sannsynligvis den vanligste rustningtypen. De kunne gi god beskyttelse og var nok den eneste typen kroppsrustning vanlige soldater hadde råd til. Fra slutten av 1100-tallet nevnes forskjellige typer tekstilrustning ofte. Den vanligste typen er panzari (flekka eller fora betyr det samme, men brukes sjelden) Det ser ut til å være et plagg som kunne bæres både under, over eller istedenfor brynje.

En vápntreyju beskrives som et tynnere plagg som ble båret under en annen form for beskyttelse. Hirdskråens paragraf 35 bekrefter dette: ”hirðmaðr skal ok eiga vápntreyju ok utan yfir panzara eða brynju”. I Kongsspeilets avsnitt om hvordan kongssønnen skal kle seg til strid, skal han ha alle disse tre tingene i tillegg til en plata. Der spesifiseres det at det ytterste panseret skal være ermeløst. Det at hirdskråen sidestiller panser og brynje går igjen i både svenske (”brynia æller muza”), og norske landskapslover.

Tekstilrustninger kunne lages på flere måter. Sturlunga saga forteller at ”Th. var i thofastakki theim er sverðin theira bitu eigi”. Dette var tydeligvis et tovet(sammenfiltet) ullplagg. Bevarte eksempler er laget på to forskjellige måter. Den eldre typen er laget av minst to lag solid stoff, som har sydde kanaler stappet med saueull eller lignende. I kildene er panzari vanligvis laget av lin som kan være hvitt eller svartaðr. Panseret til storfolk kan ha et ekstra lag silke eller annet eksklusivt stoff ytterst; ”silkipanzara meðr gullsaumaðum laufum”.

Den andre typen består av mange (15-20) lag lin, som er sydd eller limt sammen. I England er denne typen plagg kjent som en jack. Disse kan være forsterket med jernspiler på utsiden eller skjell av horn eller bein på innsiden. Både Hirdskråen og Flateyarbok nevner styrka vápntreyja, uten at dette nødvendigvis betyr det samme.

[Bilde]

Illustrasjon fra tyske Codex Manesse fra tidlig 1300-tall. Her bæres flere forskjellige hjelmtyper, brynje og spangabrynje. De hvite, stripete plaggene er panser eller våpentrøyer som her blir båret for seg selv eller under brynje.

Brynjer er den rustningtypen som nevnes oftest i sagalitteraturen. Brynjene omtales ofte i poetiske vendinger, helst som omskrivninger av skjorte eller serk. I riddersagaene omtales ofte doble, tredobbelte og til og med firedobbelte brynjer. Hva det skal bety utover et uttrykk for kvalitet er vanskelig å si. Det finnes også eksempler på krigere (konger) som har tatt på seg to brynjer, men det er ikke samme sak. Brynjer omtales både som stuttr og fotsiè. En type kort og lett brynje omtales i Flateyjarbok (1394) som brynstakkr.

Det å ta på seg brynje kalles å steypa (inn eller ut av). Verbet spenna (fast) brukes i en av de senere kildene om både brynje og brynjehoser. I Karl den Stores saga nevnes brynjubond. Disse to vage hintene kan indikere at snorer eller reimer ble brukt for å få rustningen til å sitte bedre.

Det var vanlig å bære andre plagg over rustningen. Disse var vanligvis uten ermer; ”silkitreyju ermalausa”. På 12 og 1300-tallet omtales slike plagg som ermalusr treyja, stuttr kyrtill eller hjupr. Betegnelsene vápnrokkr, brynjurokkr, grusener og jakka er sjeldnere og senere. Overplaggene er nesten alltid røde når de inngår i beskrivelsen av en konge eller jarls prakt.

Såkalte spangabrynjer omtales kun få ganger i litteraturen, første gang i 1160. Laxdøla saga omtaler en Islending som skulle være kledd i bredbremmet jernhatt (stálhufu) og spangabrynja allerede i 1019. Det er svært usannsynlig, derimot forteller dette at begge disse gjenstandene var kjent da sagaen ble skrevet ca 1230-40. En spangabrynje består av små metallplater; spong.

Rustningtypen plata dukker opp i mange kilder fra og med midten av 1200-tallet. Det er ikke en solid brystplate i jern, men sannsynligvis forløperen til disse. Både de velbevarte Visbyfunnene og samtidige avbildninger forteller i detalj hva som menes her. Det er en slags vest, med åpning i siden eller bak, som bæres oppå panser og brynje. Vesten er laget av tekstil eller lær med pånaglete jernplater på innsiden. Jernplatene overlapper, men er ikke festet til hverandre slik at bæreren fremdeles kan bevege seg fritt. På engelsk kalles dette plagget for coat of plates.

For å beskytte bena er brynhosur kjent, av og til med brynbrøkr eller treyjuhosa over. Verbene som brukes når de tas på viser at brynjehosene som ble brukt kunne være hele eller ha snøring bakpå leggen. Kongsspeilet anbefaler i tillegg knebjargir av tykt jern. Den tidligste norrøne referansen til leggskinner finnes i et DN fra 1340 der benwapn og wapnsco nevnes.

Hirdskråen krever at skutilsveinn skal ha brynglofar for å beskytte hendene. Disse kunne være løse, eller laget i ett med ermene på brynja. Et DN fra 1331 nevner stálhanzki, mens et fra 1340 omtaler hogghanzki. Flateyjarbok skriver at ”flestir allir tyjaðir panzerum, járnhottum ok vápnhonzkum”.

En mindre rustningdel som omtales i litteraturen er spaldener. Dette plagget sidestilles med vápntreyju i kravene til skutilveiners hærklær. Falk støtter seg til en Schultz, som mener dette er et polstret plagg som dekker skuldrene. <på engelsk er spaulders platebeskyttelse for skuldrene.> En annen rustningdel er kraki/kragi. En slik nevnes første gang i et DN fra 1353, og betegner sannsynligvis en løs brynjekrage.

Litteratur:

  • Cowgill, de Neergaard & Griffiths 1987: Knives and Scabbards, HMSO, London
  • Edge & Paddock 1997 : Arms and armor of the medieval knight, Saturn books, London
  • Falk, H 1914 : Altnordische Waffenkunde, Jacob Dybwad, Kristiania
  • Heggstad, L m.fl 1990 : Norrøn ordbok (4.utg), Samlaget, Oslo
  • London Museum 1940 : Medieval catalogue, HMSO, London
  • Oakeshott, R. E : 1960: The Archaeology of weapons: arms and armour from prehistoric to the age of chivalry. Lutterworth press, London
    Thordeman, B : 1939: Armour from the Battle of Wisby 1361, Kungliga vitterhets historia och antikvitetsakademin, Uppsala
  • Artikkel om vikingtidsskjold; http://www.ozemail.com.au/~chrisandpeter/shield/shield.html

Join the discussion

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.