Levendegjøring av historie
Av Vegard Vike
Fortiden kan karikeres og manipuleres. Når man levendegjør historien blir det lett til at man romantiserer den, for egen glede og andres underholdning. Men levendegjøring er ideelt sett så mye mer.
Historien og middelalderen har foregått her vi fysisk befinner oss. Alikevel fremstår middelaldersamfunnet som både eksotisk og fremmed. Det er mye vi ikke vet om perioden av middelalder vi har valgt oss ut for Kongshirden 1308 – Akershus (årene 1299-1319). Samtidig er det utrolig spennende hvor mye man faktisk kan greie å finne ut ved å gjør en skikkelig innsats med å saumfare kilder, drive egen forskning og eksperimentere. Arbeidet med levendegjøringen gir en bedre forståelse for mange sider av fortiden vår. Truede kulturtradisjoner blir aktualisert og gamle håndverkstradisjoner blir gjennoppdaget.
Man kan bedrive levendegjøringen og gjenskapelsen som personlig underholdning, men i prosessen utvikles utstyr og evner til å formidle historien også til andre. Arbeidet med å fysisk gjenskape det de omgav seg med gir rikelig med muligheter til å utvikle ferdigheter innen håndverk og annen virksomhet. Levendegjøring av historie krever arbeidsinnsats og engasjement, men gir også mye tilbake. Med varierte aktiviteter som kamp, håndverk, matlaging, leirliv, fordypning i kildene og eksperimentell utprøving er det lærerikt og stimulerende.
Living history og reenactment
Levendegjøring av historie har vokst sterkt fram internasjonalt som folkehobby, livsstil og turistattraksjon siden 1970-tallet. Det finnes mange ulike nivåer av seriøsitet der ute, og ikke alle har samme motivasjon. Vikingtid er populært i Skandinavia, borgerkrigstiden i Amerika. I England er mange tidsperioder svært populære, blant annet rosekrigen på 1400-tallet. I Frankrike napoleonstid, samuraiperioden i Japan også videre. Dette er bare noen av de mange settingene som finnes. De engelske begrepene «Living history» og «reenactment» flyter ofte sammen, men betyr egentlig litt forskjellige ting.
Reenactment betyr gjenskapelse av et historisk slag eller hendelse. Det finnes dype historiske røtter for gjenopplevelse av slag. Allerede romerne gjorde det ved såkalte naumachia teaterspill. Prestisjefylte sjøslag gjenskapt i et vannfylte colosseum med gladiatorer som aktører. Gladiatorene risikerte livet. Like farlig er det ikke for dagens reenactere, men de mest populære reenactmentslagene, de med 17-1800-talls setting, kan tiltrekke seg like mange deltagere idag som det faktisk var ved slaget som gjenskapes. Marengo i Nord-Italia år 1800 er et slikt slag som allerede få år etter ble gjennopplevd som reenactmentslag. I dag deltar folk fra hele Europa i dette slaget, også fra Norge. «Civil war»slaget i Gettysburg, Pennsylvania, USA er det største i verden med omtrent 20 000 deltagere og flere titusener av tilskuere.
Living history som fenomen er bredere anlagt enn reenactment. Kamp og slag kan være en del av historisk levendegjøring, men mer fredelige sysler fra historien er også vektlagt. Blant de mer seriøse grupperingene er det valgt ut en snevert avgrenset periode i tid og rom for å sikre en konkret og eksakt gjengivelse, og unngå et utflytende sammensurium i kildebruk og portreteringer. Noen har et fokusert og avgrenset interessefelt, som for eksempel bueskytting, andre prøver å favne flere aktiviteter. Drakt, matlaging, boforhold, gårdsdrift, legekunskap, håndverk, ulike kunstformer, våpen og kamp er noen av områdene som kan berøres. Historisk drakt, historisk mat og portable boforhold i form av tidsriktige telt pleier å være viktig for de fleste.
Den sosial settingen som leirlivet skaper er viktig, og er for endel en egen livstil om sommeren. Familier med barn skaffer seg eget familietelt og har dette som en alternativ ferieform.
Ridderromantikk
Englands kong Edward I og hans sønnesøn Edward III arrangerte på 12-1300-tallet turneringer som skulle illudere kamp mellom «Riddere av det runde bord» med Edward selv som kong Arthur. I 1839 arrangerte Lord Archibald Eglinton en storslått reenactmentturnering ved Eglinton Castle, som dessverre regnet bort.
I 1899 ble Akershusfestlighetene arrangert for første gang. En komité hadde siden 1896 jobbet med å samle inn penger til restaureringen av Akershus slott. Akershusfestligheten var et virkemiddel i dette arbeidet, og ble et stort arrangement med hovedvekt på middelalder. En plakat laget for festlighetene av Andreas Bloch kan sees til venstre. Ved festlighetene ble det arrangert historisk opptog og ridderturneringer i tillegg til skuespill, revy, kino, vin- og ølstue, lotteri og marked.
Opptoget gjorde tydeligvis inntrykk:
«Aldrig har Kristiania været vidne til et opptog, som det der i dag red inn på Fæstningspladsen … da kong Haakon og hans straalende følge i sit historiske kostume holdt inntog paa pladsen hvor faner og standarter … viftet i vinden.»
I Aftenposten 27. juli 1899 kan man lese om forberedelsene:
«Forberedelsene til de storartede festligheter, som vil begynde den 18de September, drives nu med stor kraft, og man har særlig travelt med at udstyre alle medvirkende damer og herrer i dragter fra begyndelsen af det 14de århundrede. Ved aabningshøytideligheden, som skal forestille ridderspill, der af Kong Haakon Magnusson den 5te gives til ære for sin datter Ingeborgs bryllup med den svenske Hertug Erik, vil der blive utfoldet megen prakt, og fyrstelige personer, riddere, væbnere og hoffdamer vil bidrage til at skabe historisk illusjon og liv.
Kong Haakon kommer til at optræde i vaabenkjole af violet fløil med guldbroderier, med kongekaabe og krone på hovedet, mens hans værdige ganger forsynes med hodeprydelse, et slags trekantet skjold med den norske løve i rødt felt, hvor kanten er besat med hvide fjærduske.
Dronningen vil bære en glimrende kjole av guldbrokade og kaabe av rød fløil foret med hermelin. Hendes hest har på hovedet en lignede prydelse som Kongens, forsynet med det norske og skotske vaaben, da Skotland var Dronningens hjemland.
Kongens livgarde, bestående av 20 mand, vil møde i læderfollerter, benskinner og mæktige hjelmhatte på hovedet, med svære runde skjold på armen.»
Akershusfestlighetene kan man si var 600-års jubileet for byggingen av Akershus festning. Borgen ble påbegynt i 1299 med kong Håkon V Magnusson som byggherre. Hundre år senere, i 1999 ble stafettpinnen tatt opp igjen når festningen fikk sitt 700-årsjubileum. Jubileet ble feiret med et rikt program av aktiviteter året igjennom, og speilet delvis arrangementet som hadde foregått 100 år tidligere. Kongshirden 1308-Akershus hadde spiren til mye av sin identitet det året, men da foreløpig under navnet Kjertesveinene.
Romantiserende nasjonalfølelse
Ved nasjonsdannelse og oppbyging av nasjonalfølelse har det vært spilt på forestillinger om fordums storhetstid og benyttet elementer av reenactment som symbolske virkemiddel. Disse strømningene kan ofte sees på som sjarmerende, men det har også tippet over i stygge avskygninger av maktstrukturene. Nazistene leflet med både romersk og germansk/norrøn fortid, gjerne blandet inn med arisk opphøyethet og okkultisme. Det romerske imperiets makt har også vært forbilde for blant annet USA når de valgte ørnen til nasjonalt symbol, benyttet betegnelser som senate og republic, og bygde romerskinspirerte maktbygg i blant annet Washington DC. I Skandinavia og Norge bidro 1800-tallets oppkonstruering av en mytisk vikingtid til den nasjonale selvfølelsen. Man kan også velge å se det å gå i bunad som en slags nasjonalromantisk reenactment.
Moderne reenactment
Mer om utviklingen av moderne reenactment i England.
Kritiske vurderinger om autensitetstandarder i reenactment.
Referanser
Reenactment definisjon: http://en.wikipedia.org/wiki/Reenactment
Eglinton Tournament:
http://www.ayrshirehistory.org.uk/Shorts/localhero.htm
http://www.vam.ac.uk/collections/british_galls/audio_tales/eglinton_tourn/
http://www.georgeglazer.com/archives/prints/genre/eglingtonjoust.html
Stephan Tsudi-Madsen og Harald Moberg. «Akershus vårt riksklenodium 700 år», Aschehoug, 1999. (Beskriver Akershusfestlighetene s85-88)